Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media, Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

– Det er mer fokus på riktig innfesting av barn enn på om vi gir riktig behandling. Men hva tror dere det er størst sannsynlighet for? At vi krasjer og pasienten dør, eller at vi feilbehandler og pasienten dør, sier førsteamanuensis og sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse Stephen J. M. Sollid, og ser spørrende utover forsamlingen.

Vi er på Universitetet i Stavanger, der han underviser første kull masterstudenter i «Pre Hospital Critical Care». Temaet for forelesningen er pasientsikkerhet.

– Noe av det viktigste en masterstudent skal lære, er å ha et kritisk blikk på etablerte sannheter og faglitteratur. Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hva er grunnlaget for det vi sier? sier Sollid.

Rivende utvikling
Før var en ambulansearbeider en sjåfør som kunne kjøre fort. Siden starten av 2000-tallet har det skjedd en rivende utvikling. I dag er en ambulansearbeider også en paramedic, som er kvalifisert til å utføre vesentlig livreddende behandling. Noen få ambulanser, og alle legehelikoptre, har også anestesilege om bord.

Det er i dag et krav at en ambulansearbeider har fagbrev. Men fagbrevet gir ikke akademiske kvalifikasjoner. Høgskolen i Oslo- og Akershus startet høsten 2014 et treårig bachelorstudium i prehospitalt arbeid. De første studentene er ennå ikke uteksaminert, og vil utgjøre et mindretall i tjenesten.

– Men derfra har det ikke vært noen spesialisert akademisk vei videre innen akuttmedisin utenfor sykehus, forteller Stephen Sollid.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse så et behov for en etterutdanning som øker kompetansen og dyrker fram dem som kan bidra til å bringe faget videre, til å forske. Og da trengs et fullstendig akademisk læringsløp.

Åpner dører
– En av våre viktigste funksjoner er å sparke inn dører. Uten finansiering fra stiftelsens støttemedlemmer, givere og støttebedrifter, hadde det aldri blitt noe av, fortsetter Sollid.

For Universitetet i Stavanger var interessert, men hadde ikke ressurser til å satse. Med ekstern finansiering var det mulig å gjøre et forsøk. Første kull startet høsten 2014, og består av to leger som jobber på legeambulanse, mens resten er sykepleiere og erfarne ambulansearbeidere fra hele landet.

Erfaringene så langt er så gode, at Universitetet i Stavanger nå har overtatt finansieringen av kull to, som startet opp i august i år.

Opptakskravet er helsefaglig utdanning på bachelornivå, samt minimum to års erfaring fra prehospitalt arbeid. Studiet går over åtte semestre og fire år, med jevnlige samlinger. Studentene har full jobb ved siden av.

Det har frem til nå ikke vært noen spesialisert akademisk vei videre innen akuttmedisin utenfor sykehus utover bachelor

Stephen Solid, sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Det var hele 117 søkere til 25 plasser i første kull.

– Vi har brukt mye energi på å spre informasjon om studiet i fagmiljøet, men at så mange søkte, var en positiv overraskelse, sier Sollid.

I kull to trer studiets tiltenkte tverrfaglige karakter sterkere frem, med flere studenter som er leger, men også sykepleiere med erfaring fra flyambulanse, akuttmedisinsk kommunikasjonssentral og legevakt.

– Studiet skal også bidra til å minke avstanden mellom dem som jobber prehospitalt, og dermed styrke samhandlingen og øke pasientsikkerheten, sier Sollid.

Vil forske
En av dem som kom gjennom nåløyet i 2014 er Morten Bakkerud (43), som er utdannet anestesisykepleier og paramedic, og jobber som ambulansearbeider i Halden og sykepleier på den spesialutstyrte slagambulansen i Østfold.

– Ambulansefaget er et ungt fag. At vi nå har fått en masterutdanning håper jeg vil bidra til å sette en ny standard for hva prehospitale tjenester skal være og for kompetansenivået til dem som skal utføre dem, sier han, og forteller at han for egen del søkte seg til studiet fordi han vil være med og videreutvikle faget.

Også Trine Vandbakk Fjelde (42) fristes av tanken på å forske når masterstudiet er unnagjort. Hun er også utdannet sykepleier og paramedic, og jobber som ambulansearbeider og medisinsk operatør på AMK-sentralen i Stavanger.

Morten Bakkerud og Trine Vandbakk Fjelde deltar i masterprogrammet Prehospital Clinical Care.

– Jeg har lyst til å lage et system for erfaringsutveksling i tjenesten, samt for mer systematisk oppfølging av lærlinger, sier hun.

Bakkerud vil på sin side utvikle felles nasjonale prosedyrer for ambulansetjenestene i de ulike helseforetakene, som i dag ikke er samstemte.

– Kunnskap er makt, sier man, men kunnskap er også sikkerhet. Noe av det jeg har lært er å ha et mer kritisk blikk på hvordan vi gjør ting i dag, sier han.

Pådriver
– Det er helt enestående det stiftelsen har gjort. De er ikke bare opptatt av helikopteret, men jobber med utvikling av hele akuttmedisinen, sier Fjelde.

– Stiftelsen er et unikum når det gjelder å fremme akuttmedisinen, istemmer Bakkerud.

– Stiftelsen Norsk Luftambulanse leter alltid etter måter å drive akuttmedisinen fremover, og den beste metoden er å tilføre folk kunnskap som gjør dem sultne på mer, avslutter Stephen J. M. Sollid.

Video: Kristine Grønli Schjerven

Alle foto: Nadia Frantzen

Røyken velter ut gjennom døra på det rødmalte huset. En oppkavet kvinne med brannskadde armer kommer haltende når mannskapet fra luftambulansen nærmer seg. De er tre, en anestesilege, en redningsmann og en flyger, alle spesialutdannet for hver sine oppgaver.

Men nå er situasjonen ekstra krevende. En alvorlig forbrent mann ligger livløs inne på kjøkkengulvet. Ingen vet ennå om det er trygt å gå inn i huset, og stygge brannsår og smertestønn fra kvinnen tyder på at begge pasientene trenger rask behandling.

– Vi skal sørge for at du får smertestillende, sier lege Vidar Stensvåg til kvinnen.

– Jeg skal gjøre det nå, sier redningsmann Øyvind Andreas Dalen og gir henne en sprøyte.
Sola skinner på både statister, forbrente dokker og luftambulansemannskap denne høstdagen like ved Holmenkollen skihopp. Turister som kommer for å se Oslo fra høyden, får i tillegg se grupper med rødkledde kvinner og menn, konsentrert om oppgaver som kan bidra til å redde flere liv.

Seks uker med trening
I løpet av seks uker går mannskapet fra alle basene til Norsk Luftambulanse AS og en stor del av luftambulanselegene gjennom intense treningsuker, der de møter realistiske situasjoner fra tjenesten. Dette er et av bidragene fra støttespillerne og giverne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse for å heve kvaliteten i luftambulansetjenesten i Norge.

– Det er fantastisk å få denne muligheten til å trene. Man kan aldri bli utlært. Vi er tre i crewet, og det å spisse samarbeidet ytterligere er nyttig, sier flyger Ole Anders Listad.

Nå arbeider han og de to kollegene utenfor det røde huset. Med seg har de oksygenmasker og annet utstyr til pustehjelp, samt medisiner, kanyler og bandasje. Den store dokka med sot og blodig sminke skal forestille en 78 år gammel mann. Store brannskader og høy alder tilsier at det står om livet for ham.

Men mannskapet gjør en iherdig innsats for å redde ham. Og fordi de bare er tre, har de valgt å plassere kvinnen på gresset tett ved, selv om de strengt tatt ønsket at hun skulle slippe å se hva slags behandling mannen må gjennomgå. Det ser ikke pent ut. Nå er det viktig at alle i mannskapet er så godt kjent med de andres fagfelt at de kan bidra der det trengs.

– Du må forklare henne hva vi holder på med, sier legen til redningsmannen. Selv er legen opptatt med brannskadene til mannen som trioen sammen har båret ut på gressplenen.

Det skjedde etter at flyger Ole Anders Listad sjekket om det var trygt å bevege seg inn i huset. Var det gassflasker der inne, som kunne eksplodere? Kunne røyken være giftig?

På forhånd har instruktøren fortalt mannskapet det de trengte å vite.

– Denne øvelsen skal handle om tre ting: Deres egen sikkerhet, skadestedssikkerhet. Hvordan dere bruker ressursene i crewet på best mulig måte. Og god behandling av alvorlig brannskade.

Basert på virkelige hendelser
Alle scenariene er basert på virkelige hendelser. Denne brannskaden var det noen som møtte på et oppdrag bare få uker tidligere. Men det er også lagt til noen ekstra komplikasjoner, forklarer instruktør Christian Buskop, lege ved Oslo universitetssykehus.

På oppdrag som dette har luftambulansemannskapet som oftest flere å spille på. Brannvesen og ambulanse er som regel på stedet før legehelikoptret kommer. Men i dag er det trening i å bruke de få hendene de har på en best mulig måte for pasienten.

– Målet er å gå over terskelen for det dere normalt opplever. Det gjør dere i bedre stand til å håndtere det dere møter der ute, sier instruktør Buskop når øvelsen er over og mannskapet samles for å gjennomgå sin eget innsats og samarbeid.

– Det er nyttig å øve på situasjoner vi ikke møter til vanlig, for det hender vi er på oppdrag som dette, der vi bare er tre, forklarer flyger Ole Anders Listad.

– Pilotene gjør en kjempejobb i medisinsk behandling. Det er også tilfredsstillende å se at man kan sette sammen crew som ikke har jobbet sammen før, og så fungerer det. Det viser at systemet vi jobber etter, fungerer, sier redningsmann Øyvind Andreas Dalen.

Samtidig, ved et tjern litt lenger oppe i åsen, er to andre luftambulansecrew ute på et fortvilet treningsoppdrag. Tre barn skal være forsvunnet i vannet. To legehelikoptre er først på stedet. Ingen dykkere eller ambulanse har kommet fram, og på brygga står en panisk «mamma» og roper.

– De trener på samarbeid seg imellom og på samarbeid mellom to ulike luftambulansecrew. Det er også en del medisinske læringsmomenter. Men for å komme dit, må de få pasientene opp av vannet, forklarer Svein Are Osbakk, som er dagens instruktør, men til vanlig medisinsk leder på basen på Lørenskog. Nå følger han nøye med på hva som skjer i vannkanten.

Akkurat nå er det å finne barna, få dem opp fra vannet den vanskeligste oppgaven. To redningsmenn har raskt fått på seg dykkerdrakter og masker og leter i vannet. Hvor godt har de lyttet til beskrivelsene fra vitnene som sist så barna? På land står de to flygerne og holder kontakt med redningsmennene via dykkerliner. Legene gjør klart det medisinske utstyret. Selv om dette er en øvelse, kjenner alle på alvoret mens minuttene flyr alt for raskt av sted.

– Jeg synes det er veldig lærerikt å bli satt i uvante situasjoner der vi også er litt redusert bemannet. Det pleier å være brann og ambulanse på stedet, men nå ble det en litt annen setting, sier flyger Liss Amdal Ford fra Trondheimsbasen.

Endelig har en av redningsmennene funnet et barn. Legen setter umiddelbart i gang med gjenoppliving. «Moren» står sjokkskadet ved siden av. Og hvor er de andre to barna?

Alle ukens deltakere går gjennom hver øvelse i løpet av dagen. Hvor lang tid det tar å finne barna, og hvordan det går med dem, henger blant annet sammen med hvordan mannskapet samarbeider.

Får samarbeid til å flyte
– For meg handlet denne øvelsen mye om å få samarbeidet i crewet til å flyte, om å organisere søket og om å behandle pårørende. Og så handlet det om den frustrasjonen vi kan få når vi ikke gjør funn og om det medisinske arbeidet når vi har gjort funn, forklarer flyger Trygve Borgen.

I løpet av dagen gjennomgår de også medisinsk undersøkelse av en gravid kvinne på et legekontor, hvor en nyutdannet «lege» og en lett forvirret «blivende far» gjør arbeidet ekstra komplisert. Her er det bruk for medisinsk utstyr mange av legene trenger å trene på, som små, bærbare ultralydapparater.

Målet er å gå over terskelen for det dere normalt opplever. Det gjør dere i bedre stand til å håndtere det dere møter der ute!

Instruktør og lege Christian Buskop

Mannskapet trener også på redningsteknisk samarbeid og egensikkerhet når de må klatre opp i høye heismaster i hoppbakken for å hjelpe «arbeidere» som har fått illebefinnende, kanskje hjerneslag, og trenger hjelp. Da er det redningsmannen som har ansvaret for å sørge for at legen og flygeren er godt nok sikret.

– Sikkerheten står i høysetet. Det er veldig viktig at dere ikke slurver med det, når dere holder på med slike oppdrag, sier instruktør Cato Fjeldet, som er redningsmann på Evenesbasen.

Spennet på øvelsene på treningscampen er stort, påpeker flere av deltakerne.

– Fra å ligge under vann og lete etter barn, til å hjelpe gravide, og nå til dette, sier redningsmann Øyvind Andreas Dalen etter å ha gjennomgått brannskade­øvelsen.

– Totalbildet blir å få bruke hele crewet når du i utgangspunktet er i underskudd på ressurser. Du må bruke de hendene du har, på en riktig måte.

Dette medfører at du, som ikke lenger er registrert som støttemedlem eller giver, må registrere deg som giver via dette skjemaet for å kunne logge deg inn på “Min side”.

Hva er Hjelp 113-GPS?
Appen Hjelp 113-GPS er først og fremst en mulighet til å få gitt eksakte opplysninger om hvor du befinner deg dersom du trenger hjelp. Tenk deg at du kjører bil på et ukjent sted. Eller at du kjører gjennom Østerdalen hvor det er langt mellom hver bensinstasjon. Hvis du havner i en ulykke vil du ikke ha noen mulighet til å fortelle hvor du er. Med Hjelp 113-GPS-appen vil du få umiddelbar tilgang på koordinatene til stedet du befinner deg, og det kan vise seg å bli redningen din.

Hvorfor må appen ha tilgang til mine kontakter?
Tilgang til kontakter er nødvendig for at appen skal få vist deg koordinatene mens du snakker med AMK. Appen lagrer koordinatene dine som en “kontakt” på telefonen din, slik at du kan gjennomføre samtalen med koordinatene tilgjengelig på skjermen samtidig. Hvis du bruker iPhone og ikke tillater tilgang til kontakter vil ikke appen fungere slik den skal.

Adressen som oppgis stemmer ikke helt med den jeg er på. Er det noe galt?
Appen er tenkt brukt hvis man befinner seg på et ukjent sted eller et sted som ikke har en presis adresse. Hvis man vet hvor man er trenger man ikke å bruke appen. Det er koordinatene man skal oppgi til AMK, ikke det som vises i adressefeltet. Vi lager ikke egne adressedatabaser, men baserer oss på åpent tilgjengelige kilder

Hva skjer når jeg ringer 113?
Hvis du lurer på hva som skjer når du ringer 113, så anbefaler vi at du gjennomfører 113-kapittelet i vårt web-baserte kurs, AKUTT-ABC. Dette kapittelet er åpent for alle.

Hvordan sørger appen for at koordinatene hele tiden er korrekte?
Den bruker først mobilnettet. Den får rede på hvilken basestasjon smarttelefonen din har kontakt med. Når den vet det, vet den også hvilke satellitter den skal se etter. Fordi den derfor kan ekskludere mange satellitter, bruker den også kortere tid på å finne de korrekte koordinatene.

Hvordan skal jeg lese opp koordinatene?
Koodinatene for din posisjon vises med grader og minutter. Det er ikke så viktig om du forstår de helt selv, men du må lese de nøyaktig slik de står på skjermen din.

Jeg kjenner ikke igjen koordinatene. De ligner ikke på koordinater jeg ser andre steder. Er det noe feil?
I appen bruker vi den samme beskrivelsen som helikoptrene bruker: grader og minutter med desimaler.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien
Toppfoto: Privat

Vi er på fjellet over Nesbyen i Hallingdal, det er januar 2016, og Erik Strømberg løfter hånda forsiktig opp til hodet.

Der kjenner han varmt blod mellom fingrene. Han kjenner at det er mykt og vått under den opprevne lua, der hodet vanligvis er jevnt og hardt. En annen smerte skjærer som kniver i nakken. Og den iskalde tanken stikker i den fjellglade familiefaren som ligger blåfrossen på ryggen i snøen:

«Nå er jeg ferdig».

Viste fjellvett, gikk ikke alene
Så kort kan veien være fra idyllisk langrenn til et blodig kaos. Hva som skjedde? En liten detalj: Høyreskia skar ut i svingen, nederst i bakken. Så smalt det. Og så ble det kaldt.

Erik hadde stått opp klokka åtte denne morgenen, litt senere enn han pleier her oppe på hytta. Han liker disse grytidlige morgenturene, den faste runden over Åkrefjell. Stillheten, utsikten, de jevne stavtakene, det er naturens egen terapi. Men i dag skulle ikke Erik gå alene. Kona Hilde ble også med, hunden Tassen likeså. Erik har smurt og glidet skiene, kikket ut på nysnøen, sjekket gradestokken. Åtte-ni minus, klarvær, en del vind.

Hunden som nektet å flytte seg
Erik vet ikke hva det var som traff ham. Det må ha vært en stein? Han hørte knaselyden i hodeskallen da han bråstoppet og endte på ryggen. Nå hiver han etter pusten. Det er umulig å reise seg. En voldsom smerte hugger i nakken. Hilde løper til og setter seg på huk ved siden av mannen sin. Hun ser at den ene bindingen er røsket rett ut av skia i fallet. Tassen hopper rett oppå brystet til Erik, legger seg ned, og nekter å flytte seg. Erik er omtåket, nesten lamslått av smertene. Han knytter hendene igjen og igjen. Beveger føttene fra side til side. Det gir ham en slags innbitt lettelse: «Jeg er i alle fall ikke lam».

Datteren Stine på tretten sov fortsatt da mamma og pappa dro av gårde. Da hun våkner, er de fortsatt ute. Etter en stund slår hun nummeret til pappa. Det er mamma som svarer. Hun forteller at Erik har falt og skadet seg i hodet, at hjelpen er på vei, at det skal gå bra. Like etterpå hører Stine rotorlyden øke utenfor. Det gule helikopteret stryker rett over hytta, fortsetter oppover og blir borte bak trærne. Pulsen stiger. Hun kjenner redselen i hele kroppen. Hva kommer til å skje med pappa nå?

Traff snøen med hodet først
Hilde og Erik hadde egentlig tenkt å gå over Åkrefjell, Eriks faste runde. Men vind og føyke fikk dem til å sette kursen nedover igjen, mot en annen runde. Erik hadde stoppet for å ta Tassen på armen ned  fra snaufjellet. Slik har de stått ned disse bakkene mange ganger: Matfar på stødige ski, Tassen trygt i armkroken. Før den siste hellinga stanset Erik og satte ned Tassen igjen. Hunden pilte ned bakken, Erik gled etter. Han fikk god fart inn i svingen i bunnen av kneika. Der skar skia ut, han kom i ubalanse, havnet på kanten av løypa, der skia brått fikk feste igjen. Med et rykk falt Erik framover. Armene hans lå fortsatt bakover langs kroppen da hodet smalt mot noe hardt.

Det har gått noen minutter nå. Erik ligger fortsatt stille på ryggen. Blodet strømmer fra hodet, smerten river i nakken, men det er ikke alt. Han fryser. Han er blitt kald, overraskende kald. Rundt ham er det flere i bevegelse nå. Et ungt par med barn i pulk har kommet til, kvinnen er sykepleier. Kuttet i Eriks hode er for stort for førstehjelpsutstyret hennes, men hun vet råd. En buff og en bleie blir til en foreløpig bandasje. Mannen ringer 113 etter ambulanse, mens Hilde ringer føreren av løypemaskinen som hun ser en snau kilometer unna. De kjenner ham, det er Helge fra fjellstua Nystølen. Han har tilfeldigvis svigersønnen rett foran seg i løypa, han går på ski med en kollega. Begge er leger. Da de kommer og ser an skaden, er de ikke i tvil.

Det holder ikke med scooter og ambulanse. Erik trenger stødig helikoptertransport.

Smertene er der fortsatt
– Jeg var jo heldig, konstaterer Erik, snart ti måneder etter ulykken. Jeg møter ham i Østmarka i Oslo, han er fortsatt delvis sykmeldt med nakkesmerter. Nervene som kom i klem da nakkevirvlene ble komprimert, er fortsatt et problem. Men det eneste som synes til daglig, er det digre arret etter 25 sting langs toppen av hodet. Og et optimistisk smil. Den gamle skøyteløperen og treneren vet at dette kunne endt mye verre.

Det store, åpne kuttet som gikk helt inn til hodeskallen ble sydd på legekontoret i Nesbyen. Det var fullt av rusk, bark og trefliser: Erik rakk ikke se det i fallet, men traff en høy stubbe som sto rett utenfor sporet. Nakkeskaden får han fortsatt behandling for, hevelsen der bak brukte to måneder på å gå ned.

Han viser meg mobilbilder fra fjellet, av strålende sol og strøkne skispor. Nesbyen er fortsatt familiens paradis. Men for ham kunne det blitt et iskaldt helvete. Han hadde på seg det han pleier på korte skiturer: Ulltrøye, fleece, tynn skijakke. Han hadde verken førstehjelpsutstyr, vindduk eller dunjakke. Nå har det blitt fast inventar i tursekken.

Den livsviktige bagasjen
– Jeg tenker minst mulig på hva som kunne ha skjedd, men det ligger en læring her: Hva om dette hadde skjedd  lengre inne i fjellet, på tur alene? Der er det mer vind, mindre folk – og dårlig mobildekning. Da helikoptret landet 40 minutter etter at jeg falt, var jeg så kald at jeg skalv ukontrollert. Selv om jeg lå i ly for vinden, med folk rundt meg som forsøkte å holde meg varm – og med en hund på brystet! Vi er mange som liker å ta en skitur alene. Da kan det du har i sekken skille mellom liv og død.

Rundt beina til Erik løper en ivrig turkamerat. Der matfar går, der følger Tassen etter.

– Jeg har aldri opplevd ham slik som den dagen; han flyttet seg ikke fra brystet mitt før helikoptret kom. Da var det en enorm lettelse å komme bort fra snøen og inn i helikopteret. De fløy meg bort til ambulansebilen på Nystølen, så nakkeskaden ikke skulle forverres av scootertransport. Og da sykepleieren i ambulansen la en varmepose på meg, var det helt fantastisk. Jeg hadde ikke trodd at nedkjølingen skulle skje så fort, og være så smertefull. Da jeg kom hjem, sørget jeg kjapt for to ting: Jeg fikk på plass førstehjelpspakke, varmefolie og en dunjakke til tursekken, slik at jeg kan hjelpe både meg selv og andre. Og så støttet jeg Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Det skulle bare mangle.

Foto: Marie von Krogh

Du har gått deg vill, vet ikke hvor du er, har ikke dekning på telefonen og det begynner å bli kaldt. Det tar ikke lang tid før du begynner å skjelve. Du fryser og frykten setter seg i hele kroppen.

Dette hadde du da ikke planlagt. Ikke har du med deg mer klær heller. Hva hvis ingen vet at du er her ute og du ikke blir funnet på mange timer?

Skal bare …
Kristin Tønsager, luftambulanselege ved Stavanger universitetssykehus, pakker sekken med ekstra tøy, lue og vanter i det hun kommer på jobb. Alarmen kan gå når som helst og hun vet aldri hva slags oppdrag hun og resten av crewet skal ut på. Været har hun heller ikke kontroll over. Helikoptermannskapet er stadig ute på oppdrag der de leter etter savnede personer i terrenget. Kristin går også vakter på Forsvarets 330-skvadron på Sola som har mange søk- og redningsoppdrag. Når crewet får slike oppdrag, er nedkjøling noe av det første de tenker på.

Hvor lenge har vedkommende vært savnet og hvordan er værforholdene? Er personen skadet og ligger stille eller er han eller hun i bevegelse?

Luftambulanselege Kristin Tønsager.

– Vi vet at nedkjøling, såkalt hypotermi, er farlig. Synker kroppstemperaturen din til under 32 grader står du i fare for å miste bevisstheten og pulsen, og pusten blir svakere. Går den under 28 grader, er du bevisstløs og i livsfare. Hjertet kan når som helst slutte å slå, forklarer den erfarne luftambulanselegen.

Når kroppen din taper mer varme enn kroppen kan produsere, oppstår hypotermi. Hva gjør du for å unngå å havne i en slik situasjon?

Tønsagers erfaring er at mange sier at de bare skal en liten tur opp på fjellet, de skal bare ta en kort løpetur eller de skal bare kjøre over fjellet i en varm bil. Svært få planlegger for at noe uforutsett kan skje. Derfor oppfordrer hun til alltid å planlegge for uforutsette hendelser.

– Selv om du bare skal være ute i noen få timer, kan været slå om, du kan gå deg bort eller du kan falle og skade deg. Blir du liggende på bakken, tar det ikke lang tid før du begynner å fryse. Derfor bør du alltid ha med deg ekstra klær som ull og vind- og vanntette klær. Når jeg kjører med familien min over fjellet om vinteren, har jeg alltid med sovepose og teppe i bilen. Får du motorstopp, blir bilen kald med en gang, og er det ikke hjelp å få i umiddelbar nærhet, tar det ikke lang tid før du begynner å fryse.

Hvor raskt man blir nedkjølt, avhenger av temperatur, vind og fuktighet i lufta. Men er det minusgrader og du sitter eller ligger stille, vil kroppstemperaturen begynne å falle i løpet av kort tid.

– Har du kommet i en situasjon der du er utendørs, ikke vet hvor du er og begynner å fryse, bør du ringe politiet på 112, som koordinerer alle redningsoppdrag. Mens du venter på hjelp, holder du deg i bevegelse så sant du er i stand til det. Er dere flere, kan dere legge dere tett inntil hverandre, helst i en sovepose eller i tepper hvis dere har. Har du mulighet til å varme vann, fyll flasker eller tette poser med vann som er forsiktig oppvarmet og legg disse i lyskene, armhuler og inntil kroppen der de er best i kontakt med huden.

Last ned appen «Hjelp 113-GPS» – den er tilgjengelig på alle plattformer!

Farligst ved traumer
Nedkjøling ved traumer er det luftambulansepersonellet frykter mest. Det kan gjøre tilstanden til pasienten verre. Traume er en skade på kroppen, i dette tilfelle av fysisk karakter. Det kan for eksempel komme av et fall eller en trafikkulykke.

– Ved traumer er det økt dødelighet hvis man i tillegg blir nedkjølt. 35 grader på en vanlig person er ikke farlig så lenge temperaturen ikke fortsetter å falle, men dødeligheten øker hvis en som har skadet seg når 35 grader, forklarer Kristin.

Nedkjøling påvirker koagulasjonen i blodet. De komponentene som skal tette hullet når man blør, fungerer dårligere når man er nedkjølt og det er derfor økt risiko for stor blødning. Det kan føre til at man mister fire liter blod i stede for tre, og da blir tilstanden mer kritisk.

– Er det vind og lufta er fuktig, blir 15 plussgrader fort kaldt.

Luftambulanselege Kristin Tønsager

Så hva gjør du hvis du kommer som en av de første til en trafikkulykke? Kristins råd er klare.

– Etter å ha satt ut varseltrekant og ringt 113, bør man sikre luftveiene, altså løfte opp hodet i normal posisjon hvis det ligger framover. Hvis pasienten er bevisstløs eller sitter fastklemt, dekk til med tepper og vent på medisinsk hjelp. Ligger personen på bakken, legg han eller henne i stabilt sideleie og sørg for å legge tepper over og hvis mulig, under pasienten. Er personene kun lettere skadd og klarer å gå, invitér dem inn i en varm bil.

Snøskredofre og folk som er ruset eller har vært i ulykker med vann er i spesiell fare for nedkjøling. Våte eller fuktige klær øker risikoen for nedkjøling, og da gjelder det å få på seg tørre og varme klær så fort som mulig. Har du ikke det, bør du la de våte klærne være på hvis du har tilgang på plast som kan fungere som dampsperre.

Nedkjølt også om sommeren
Er det minusgrader og vind, blir man selvsagt fortere kald enn på en sommerdag med over 20 grader. Men man kan bli nedkjølt året rundt.

– Er det vind og lufta er fuktig, blir 15 plussgrader fort kaldt. Ligger du stille på bakken med tynne klær, tar det ikke lang tid før du begynner å fryse, forteller Kristin.

Hun er på mange søk- og redningsoppdrag når hun er på vakt for 330-skvadronen. Mange av de som har gått seg bort er kalde, men som oftest holder det med tepper og noe varmt å drikke når de kommer inn i helikoptret. Er de så kalde at de skjelver, pakker vi dem inn i varmeteppe eller dyner i tillegg til bobleplast. Bobleplasten fungerer som en dampsperre.

Pasienter som er så kalde at de skjelver, pakkes inn i varmeteppe eller dyner i tillegg til bobleplast. Bobleplasten fungerer som en dampsperre.

Men ofte kan det være utfordrende å finne savnede personer i terrenget.

– Når vi søker i mørket og har på nattbriller, finner vi ofte den savnede med refleks eller refleksvest veldig raskt. De ser vi gjennom nattbrillene med en gang. Har du derimot på deg mørke klær eller er kamuflasjekledd som mange jegere er, kan vi bruke lang tid på å finne deg. Derfor ønsker vi at folk som ferdes ute har på seg godt synlige klær, gjerne med sterke farger og helst en refleks.

I snart 40 år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet for å redde liv gjennom forskning, utvikling og utdanning. Nå tar organisasjonen et nytt steg og løfter satsingen: kostnader kuttes og mer penger går til oppdraget vårt.

– Vi har fått til mye gjennom mange år. Nå vil vi få til enda mer ved å sette av flere midler til nye livsviktige utviklings- og forskningsprosjekter som kan redde enda flere liv, forteller en engasjert generalsekretær Hans Morten Lossius.

Flere endringer
I løpet av neste år vil medlemsfordelene avvikles helt for våre private støttespillere. Det vil si at førstehjelpskurs hjemme og tilbudet om medisinsk assistanse i utlandet tas bort.

– Årsaken er at vi ønsker å bruke mest mulig av midlene til livreddende arbeid, forklarer markedsdirektør Hilde Marie Rustad.

– De siste årene har reiseforsikringsordningene blitt stadig bedre og erstattet det behovet vi tidligere så. Nå er det nesten ingen som benytter assistansen vi tilbyr gjennom SOS alarmsentral, og den er svært dyr å opprettholde, forteller hun.

Nå åpner vi i stedet de fordelene som folk faktisk bruker for alle.

– 113-appen vår har allerede vært gratis i flere år og er lastet ned over 600 000 ganger. Nødplakaten, hvor du kan få kartposisjonene til hytta eller huset ditt, blir også åpent for alle, sammen med det digitale førstehjelpskurset «Akutt-ABC», sier Lossius.

Det vil fortsatt bli sendt ut støttebevis og magasin til alle som bidrar. Prosessene og endringene skjer i ett år fremover, og alle som er støttemedlemmer i dag vil få en henvendelse om dette i løpet av året som kommer.

I løpet av neste år frigjøres dermed ytterligere midler til arbeidet vårt.

Mer penger til formålet
Vi har over lengre tid fulgt med på hvordan medlemsfordelene blir brukt. Svaret er helt klart at bruken er synkende. Mens støttemedlemsmassen vår for 10-15 år siden var svært opptatt av medlemsfordelene, er situasjonen helt annerledes nå.

– Det er ytterst få som benytter seg av dem i dag, og de koster oss mye penger som vi heller vil bruke på oppdraget vårt; å gjøre luftambulansetjenesten som bra som mulig. sier generalsekretær Hans Morten Lossius.

Enklere å støtte
Leder av markedsavdelingen, Hilde Marie Rustad, forklarer hva som skjer fremover.

– Nå gjør vi det enklere å støtte oss ved at våre givere kan gi en valgfri fast sum per måned eller år. Alle bidrag er en fantastisk gave til vårt arbeid, og vi er utrolig glade for at så mange i dette landet er opptatt av å bidra til å gjøre luftambulansetjenesten best mulig, sier hun.

Et sted på Østlandet denne sommeren: En kvinne har gått seg bort på fjellet. Hun melder fra, men kan ikke gjøre rede for hvor hun befinner seg. Det er tåke og dårlig sikt. Redningstjenesten settes i sving, men fjellet er stort og det kan ta lang tid å finne henne. Blant ressursene som kalles ut, er luftambulansen. De tar direkte kontakt med kvinnen, og sender henne en SMS med en link via en app. Når hun trykker på linken, får redningsmannen hennes nøyaktige posisjon tilbake i appen. Posisjonen gis videre til Røde Kors, som raskt finner kvinnen i god behold.

Denne hendelsen er ett av flere eksempler på hvordan verdifull tid spares takket være bruk av teknologi utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Den nevnte appen, kalt LAT Samband, gjør hverdagen for dem som til daglig flyr i Norsk Luftambulanse AS enklere – og pasienter kan nås raskere. Det er redningsmann Åge Kirkestuen og systemsjef Bjørn Fossen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse som står bak: Kirkestuen kommer med ideer og behov for det operative, og Fossen og systemseksjonen utvikler, programmerer og vedlikeholder, med app-utviklingshjelp fra selskapet Computas.

Systemsjef i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Bjørn Fossen

– Det startet med at Åge hadde et ønske og en idé om en sentral telefonliste eller oversikt over samarbeidspartnere og andre nyttige ressurser som var enkel å holde oppdatert, og som var felles for alle basene. Tidligere hadde alle sine kontakter på sin telefon. Etter hvert så vi at vi kunne bruke allerede eksisterende systemer til å bygge inn enda flere funksjoner, forklarer Fossen.

Nå er appen et verktøy med en rekke funksjoner (se faktaboks), inkludert lokalisering av enkeltpersoner og samarbeidsressurser, og Kirkestuen og Fossen setter gjensidig stor pris på samarbeidet seg i mellom. De ser begge potensiale for videreutvikling av appen.

– Det er veldig motiverende å jobbe med utvikling som gjør hverdagen enklere og som har direkte påvirkning på hverdagen til dem som flyr. Det er kort vei fra idé til gjennomføring; noen ganger er det snakk om minutter fra vi bestemmer oss for å gjøre noe til det er implementert i appen, sier Fossen.

Kirkestuen trekker frem listen over tilgjengelige ressurser og sporingsfunksjonen som spesielt nyttig når han er på vakt.

– Det hender at vi har behov for hjelp av dykkere, lavinehunder, skredgrupper eller alpine fjellredningsgrupper for å kunne løse oppdrag vi er kalt ut til. Med appen kan vi enkelt se hvem som er tilgjengelig og raskt få kontakt med dem. Vi kan også bruke sporingsfunksjonen og lokalisere nærmeste ressurs og eventuelt plukke opp vedkommende. Vi sparer tid med dette verktøyet, uten tvil, forteller Kirkestuen.

Han understreker at det er det enkelte politidistrikt eller hovedredningssentralen som har ansvaret og ivaretar koordinasjon av redningsarbeidet. Appen fungerer som et supplement til varslingstjenesten under samarbeid i en utrykningssituasjon.

– Skred er et eksempel på en situasjon hvor mye skal skje på kort tid. Vi må ta med utstyr til skredredning, ta på bekledning for å drive redning i skred, og må i løpet av kort tid vite hvor nærmeste lavinehund befinner seg. På få sekunder kan vi søke etter tilgjengelige hundeførere i regionen rundt basen. Vi får kartreferanse og kan kontakte hundeføreren direkte. Så kan vi vurdere om vi skal ta hunden med, eller om det er raskest at en annen ressurs gjør det. Med appen kan vi kommunisere raskere med dem som er nærmest, forklarer Kirkestuen, som setter stor pris på det gode samarbeidet med dem som stiller opp frivillig. De går ofte inn i krevende situasjoner, for eksempel når det er dårlig vær som gjør at helikoptret ikke kan fly.

Det er inngått samarbeid med lokale redningsressurser, for eksempel Norske alpine redningsgrupper (NARG), dykkere, lavinehundførere og skredgrupper i operasjonsområdet til Norsk Luftambulanse AS, og flere kommer til. Disse ressursene har gjort sine telefoner tilgjengelige slik at de kan kontaktes og spores av de operative i Norsk Luftambulanse AS ved behov.

Skredsøkøvelse med skipatruljen i Trysil og lavinehundførere.

All sporing foregår innenfor lovlige rammer, forsikrer systemsjef Fossen.

– Redningsmannen sender en SMS som inneholder en link til telefonen til den som skal spores. Vedkommende må deretter gi tillatelse og fysisk sørge for at informasjon sendes til appen, som får posisjon og kartreferanse fra en server. Det er kun den som har iverksatt søket som kan se posisjonen, sier Fossen.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media / Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Drøbak, 7. mars 2014: En… to… tre… fire… fem. Kirsti Strømmen Holm vet ikke hvor lenge hun har holdt på. Seks, sju, åtte, ni ti. Det er yr i luften, blåser heftig, vårvær som minner mer om høst. Det lange håret klistrer seg til ansiktet, er i veien. Elleve, tolv, tretten, fjorten. Hun kjenner en hånd varsomt trekke håret vekk og opp i en hestehale. Det er datteren på 14 år.

Femten, seksten, sytten. Mannen på bakken foran henne er blå i ansiktet, blodig etter fallet som knakk nesa. Livløs. Død? Hun fortsetter. Atten, nitten, tjue. Hvor mange ganger har hun telt til 30? Hvor mange ganger har sjåføren fra lokalbussen gitt to innblåsninger? Armene burde sviktet, men hun føler seg ikke sliten. Adrenalinet pumper. I det fjerne hører hun sirenene.

Ambulansearbeiderne jobber raskt og effektivt. Så er han borte. Hun hører sirenene lenge etter at ambulansen har forsvunnet ut av syne. Tilbake er tomhet, fortvilelse, usikkerhet. Hvem er han? Vil han overleve? Gjorde jeg det riktig?

Doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Wenche Torunn Mathiesen har forsket på vanlige mennesker som trår til når kjente og ukjente faller om med hjertestans.

Forsker på hjelperne
– Mange tror det er direkte årsakssammenheng mellom hvor god hjerte-lungeredning de gir og om en pasient med hjertestans overlever. Slik er det jo ikke, men likevel tar de et voldsomt ansvar, forteller Wenche Torunn Mathiesen, doktorgradstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og intensivsykepleier med mastergrad i samfunnssikkerhet.

Hun har forsket på vanlige mennesker, som trår til når kjente og ukjente faller om med hjertestans. Som setter i gang med livreddende hjertekompresjoner og innblåsninger, såkalt hjerte-lungeredning, før ambulansen ankommer.

Vi er faktisk litt verdensmestre i Norge. I 73 % av tilfellene med hjertestans utenfor sykehus, er det noen som setter i gang hjerte-lungeredning før ambulansen ­kommer. Det er mye, sammenlignet med andre land. Noen steder er prosenten nærmest null. Jeg tror de høye tallene har med den grunnleggende tilliten vi har til hverandre som mennesker i Norge. En av studiene våre viser at mange opplever stor grad av plikt til å hjelpe når noen er i nød, samt forventer å selv få hjelp fra andre, forteller Mathiesen.

Årsak-virkning
Hun har gjennom dybdeintervjuer med 20 førstehjelpere avdekket at i tillegg til å bekymre seg voldsomt for hvordan det går med pasienten, opplever mange stor usikkerhet rundt om de har gjort noe galt eller kunne gjort mer.

– Bekymringen og usikkerheten resulterer i at mange sover dårlig, har mareritt og tilbakevendende minner som går som en film på netthinnen. Mange blir redde og ufokuserte, og det går ut over familie- og arbeidsliv. De føler seg alene i angsten for om de har vært med på å skade eller ta livet av et menneske, forteller Mathiesen.

Hun tror de sterke reaksjonene ofte henger sammen med misforståelsen om at det er direkte årsakssammenheng mellom kvaliteten på hjerte-lungeredningen og overlevelse. Slik er det ikke. Det er mange årsaker til hjertestans og et helt sett med faktorer som bidrar til om pasienten overlever, får varige mén eller dør. Har pasienten for eksempel en indre blødning som gjør at hjertet tømmes for blod, vil det ikke hjelpe med hjerte-lungeredning.

– Det eneste gale du kan gjøre er å ikke gjøre noe. Når du ringer 113 og snakker med de medisinske operatørene på AMK-sentralen, kan du få hjelp til å avgjøre om hjerte-lungeredning er nødvendig og hvordan du skal utføre det, påpeker Mathiesen.

– Sjansen for å overleve hjertestans tredobles hvis noen går i gang med hjerte-lungeredning før ambulansen kommer. Noen studier sier til og med at sjansen er fem til seks ganger så høy. Belønningen er stor, derfor er det så viktig å gjøre det, selv om vår studie viser at det kan medføre påkjenninger for dem som bistår, fortsetter hun.

Takknemlighet
Drøbak, 17. oktober 2016:

– Du knakk et par ribbein på meg, sier Peter Chmiela (63) og ler med hele kroppen. Peter ler mye. Etter 13 år i Norge sniker det seg fortsatt tyske småord som «und» og «oder» inn i norsken.

– I Tyskland tror jeg folk bare hadde gått forbi. Det er helt fantastisk det du gjorde, sier han, og ser med et glimt av alvor på Kirsti Strømmen Holm.

Peisen varmer. Det er kake og kaffe på bordet. Ute er det ruskevær, omtrent som den vårdagen i mars 2014 da Peter falt om med hjertestans på fortauet i Sogstiveien, på vei fra bussen og hjem til leiligheten han deler med kona Mette Delbeck.

Det var fredag, og Kirsti satt bak rattet på vei til hytta sammen med mannen og datteren. Hun bannet over den sedvanlige køen før det trøblete krysset i enden av Sogstiveien. Men denne gang skyldtes køen noe annet.

– Mannen min sa plutselig: «Det ligger en mann der, du må gjøre noe». Sannsynligvis fordi han visste jeg hadde gått på førstehjelpskurs på jobben, forteller Kirsti, som til daglig jobber som koordinator i forskningsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Tok kontrollen
Flere mennesker hadde allerede stimlet sammen rundt Peter. Kirsti kan ikke helt forklare hvorfor, men det ble hun som tok kontrollen.

– Det jeg var mest usikker på, var å gripe inn når andre hadde kommet først. Jeg hadde også voldsom prestasjonsangst. Men da jeg begynte, var jeg ikke usikker lenger. Jeg gjorde bare det jeg hadde lært. Forsikret meg om at noen hadde ringt 113, vippet hodet bakover for å få frie luftveier, så om han hadde hindringer i munnhulen, sjekket om brystet gikk opp og ned, lyttet etter pust ved munnen, fant punktet ved brystbenet, og satte i gang med kompresjoner. Jeg var aldri i tvil om at det var riktig å gjøre hjerte-lungeredning. Jeg vet jo, fordi jeg jobber der jeg gjør, hvor stor betydning det har, forteller hun.

Takket være at en journalist fra lokalavisen tilfeldigvis kom forbi, og intervjuet Kirsti og en av de andre førstehjelperne, klarte Mette og Peter å spore henne opp. Hun fikk vite hvordan det gikk.

– Da Mette først ringte, lå Peter i koma. Etter seks dager våknet han, og hvisket hest til Mette: «La oss ta en taxi hjem», smiler Kirsti, og fortsetter:

– Det å få vite at Mette hadde fått mannen sin tilbake, det …

To og et halvt år senere, fylles Kirsti fortsatt av sterke følelser når hun snakker om opplevelsen.

– Det var så skjellsettende, det dreier seg jo om liv og død, med konsekvenser for mange liv, ikke bare Peters, men livene til alle rundt ham.

Kirsti hjalp en fremmed, men sju av ti som faller om med hjertestans gjør det hjemme, med familie og venner rundt seg. Det øker presset i øyeblikket, men de slipper usikkerheten rundt hvordan det gikk med pasienten, da de har tilgang til informasjon. Det har ikke de som hjelper fremmede.

– De lurer ofte fælt på hvordan det har gått, og mange jakter på informasjon om utfallet. De gransker dødsannonser i avisen, ser etter flagg på halv stang, ringer resultatløst til taushetsbelagt personale på akuttmottak og intensivavdelinger. Mange får aldri vite hvordan det gikk med den de prøvde å hjelpe, forteller Wenche Torunn Mathiesen.

– Det eneste gale du kan gjøre, er å ikke gjøre noe.

Stipendiat Wenche Torunn Mathiesen

Noen å prate med
Selv om hun raskt fikk vite at Peter hadde overlevd uten varige mén, forteller Kirsti at hun hadde enormt behov for å snakke om opplevelsen. Det er hun ikke alene om.

– En viktig del av mestringsstrategiene er for mange å snakke om det, enten pasienten har overlevd eller dødd. De som har helsepersonell i vennekretsen, snakker gjerne med dem, forteller Mathiesen, og legger til at graden av engstelse varierer, da folk har ulik mestringsevne.

– Men studien viste tydelig at folk med helseutdanning, som dumpet borti dette på fritiden, klarte seg mye bedre i ettertid. De vet at det kan være andre faktorer som gjør at pasienten likevel ikke overlever. De har dessuten et nettverk rundt seg der det er et system for debrief, sier Mathiesen.

Per Starheim er en av dem. Til daglig jobber han som flyver i Norsk Luftambulanse AS (NLA), ved basen i Stavanger. En høstdag i 2013 var han på vei for å se en ishockey­kamp med Stavanger Oilers, da han så en mann falle om like utenfor DNB Arena.

– Det var uvant å være alene, jeg er jo vant til å jobbe med et proft team. Det er en helt annen situasjon å oppleve dette privat, litt skummelt. Det var herlig da ambulansen kom. Jeg merket det i kroppen, hadde adrenalin på en måte jeg aldri får på jobb. Jeg satt igjen med mange spørsmål, og lurte veldig på hvordan det hadde gått, forteller Per.

Siden det var kollegaer fra NLAs Stavangerbase som rykket ut, fikk han vite at pasienten hadde overlevd.

Luftambulanseflyger Per Starheim.

– Jeg hadde nok ikke bebreidet meg selv, selv om han ikke hadde overlevd. Jeg vet jo at sjansene for å overleve hjertestans ikke er så gode. Jeg vet også at jeg ikke kunne gjøre noe feil, at hvis jeg ikke hadde gjort noe, hadde han i hvert fall dødd, sier Per.

Samtidig peker også han på viktigheten av debrief, noe helsepersonell alltid har tilgang til når de i tjeneste må håndtere tøffe situasjoner.

– Vi har system for å snakke sammen, forteller Per.

Trenger sikkerhetsnett
Wenche Torunn Mathiesen mener Helse-Norge må ta lærdom av studien hennes.

– I dag er det ikke noe sikkerhetsnett rundt dem som trår til for å hjelpe. Politiet noterer gjerne navnet, men det blir ikke brukt til noe, og det er ikke alltid politiet er der.

Vi bør innføre et oppfølgingssystem på nasjonalt nivå. Studier viser nemlig at én enkelt oppfølgingssamtale for mange er nok. At de får vite utfallet, og at de får vite at selv om pasienten døde er det ikke deres skyld, påpeker hun.

I en akuttsituasjon er det naturlig at fokus er på pasienten.

– Samtidig betyr det mye hvordan ambulansearbeiderne forholder seg til dem som har hjulpet til før de kom. De fleste jeg har snakket med sier de prøver å ivareta dem, men det er ikke satt i system, sier hun, og legger til at det bør innføres nasjonale rutiner for at ambulansemedarbeiderne, når det er mulig, også tar seg mer av førstehjelperne. Gir dem ros for innsatsen og forklarer hvordan ting henger sammen.

Hjertevenner
I vinduet hjemme hos Peter i Drøbak henger et pyntehjerte med et telys inni. En gave fra Kirsti. Et vennskap har oppstått mellom de to, hvis liv så dramatisk støtte sammen  i 2014.

– Det er et kjempestort skritt å ta å hjelpe en hjelpeløs person man aldri har møtt før. Hadde hun ikke gjort det, hadde jeg sett gulrøttene nedenfra nå. Så jeg ville møte henne, sier Peter, som halvannen måned etter hendelsen troppet opp på døren hos Kirsti med blomster og takk.

– Vi har gitt hverandre mange hjerter siden. Det er blitt et symbol mellom oss. Men verken Peter eller jeg føler at det er noen takknemmelighetsgjeld å betale, sier Kirsti, og legger til:

– Skulle jeg oppleve noe slikt igjen, vil jeg ikke være like redd for å gå inn i situasjonen. Det er utrolig deilig å vite at det funker.

Flyr for livet i Arendal

En ny sommer er på trappene, mest sannsynlig blir den travel for luftambulansebasen i Arendal. For når mange tusen ferieglade mennesker fyller Sørlandet fra fjell til kyst, kan det bli mye å gjøre for dem som er på vakt.

Tekst: Randi Buckley
Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

– Den roen jeg får i båt eller kajakk, den er helt spesiell. Båtlivet gir utrolig mye glede, og jeg synes det bare er positivt at folk bruker naturen og er aktive, sier Sindre Aslaksen, redningsmann i Norsk Luftambulanse AS.

Han jobber på luftambulansebasen i sommerbyen Arendal, er fra Søgne sør for Kristiansand, oppvokst med båt og et liv i skjærgården – og opptatt av å trekke frem gleden av friluftsliv og naturen som vi er så heldige å ha tilgang til rett utenfor døra vår i Norge. Den er til for å brukes.

– Men det er klart, med så fantastisk vær over lang tid som vi hadde i fjor, blir det travelt for oss. Vi ser en sammenheng mellom de mange tilreisende til området, det yrende båtlivet og antall oppdrag vi rykker ut på, sier Aslaksen.

Sommerbase

Slik har det ikke alltid vært. Basen ble opprettet av lokale ildsjeler fra Norsk Luftambulanse og ambulansepersonell i 1986, og de fem første årene var basen kun i drift om sommeren. Det hele skjedde i tradisjonell norsk dugnadsånd: Gratis jobbing mot at familiene fikk bli med, og gratis kost og losji. Den gamle direktørboligen til Arendal smelteverk ble lånt ut til innlosjering av mannskap og deres familier.

Da det ble bestemt at luftambulansetjenesten skulle bli offentlig i 1988, stod ikke Arendal på luftambulansekartet. Men å legge ned driften var ikke aktuelt, og sommerbasen fortsatte i flere år. Folkeaksjoner og politisk press ga resultater: Fra 22. juni 1991 ble basen en helårsbase på prøve.

Nå, 28 år senere, er denne spisskompetansen og tryggheten svært viktig for befolkningen på Sørlandet, med sine vel
300 000 innbyggere. Og når innbyggerantallet mangedobles i flere kommuner langs kysten og skjærgården fylles med båter, er luftambulansen en viktig ressurs som rykker ut når ulykken er ute.

Ulykker på sjøen

Det finnes i dag nesten en million fritidsbåter i Norge. I motsetning til dødsulykker i trafikken går ikke antall omkomne i båtulykker ned. 155 personer har omkommet i fritidsbåtulykker de siste fem årene, viser tall fra Sjøfartsdirektoratet. Samlet sett står motorbåter for flertallet av dødsulykkene, med fall overbord og kantring som er de to vanligste årsakene til dødsfallene. Mørke og høy fart er medvirkende årsaker til de alvorlige ulykkene.

Luftambulansebasen i Arendal dekker hele kystlinjen fra Larvik til Flekkefjord, og av de 344 oppdragene helikoptret reiste ut på i de solrike månedene fra mai til august i fjor, var flere ulykker knyttet til båt og sjø.

MED SÅ FANTASTISK VÆR OVER LANG TID SOM VI HADDE I FJOR, BLIR DET TRAVELT FOR OSS

Redningsmann Sindre Aslaksen

–Vi rykker ut alvorlige hendelser knyttet til vann, for eksempel båtulykker, drukning og biler som havner i vannet. I fjor sommer var jeg på båtbrann to ganger. Det er dramatiske hendelser, fordi det ofte går veldig raskt fra det tar fyr til full overtenning, sier Aslaksen.

Livsviktig samarbeid

I slike tilfeller haster det å komme seg frem til den som trenger hjelp, men ute i skjær- gården, på holmer, i og under vann kan det være vanskelig å nå frem til pasientene, fordi man må bruke båt eller helikopter.

Da er samarbeid med redningsdykkere og redningsskøyta helt avgjørende. I fjor fløy luftambulansen ut sammen med rednings- dykkere fra Østre Agder brannvesen i gjennomsnitt en gang i uka i sommermånedene.

Men dette samarbeidet kommer ikke av seg selv. I Arendal har brannvesenet, redningsskøyta og luftambulansen skapt et tett og nært forhold som gjør at de kan redde flere liv sammen. Før 2015 hadde ikke distriktet egne redningsdykkere.

I 2015 begynte ildsjeler fra brannvesenet i Østre Agder og redningsskøyta å jobbe for en redningsdykkertjeneste, og med mye hjelp fra brannløftet hos Gjensidige klarte de å starte opp med en redningsdykkertjeneste fra Arendal brannstasjon 1. juli 2017. For dem er det stor forskjell på vinter og sommer. Når varmen kommer, blir antall ulykker på sjøen hyppigere.

Vendepunkt

For redningsdykker og brannkonstabel Torger Singelstad ble alvorlige ulykker vendepunktet og drivkraften for å samle støtte og midler til redningsdykkere i Arendal.

– Vi rykket blant annet ut til en drukningsulykke hvor jeg gjorde overflatedykk. Jeg var sikker på at personen vi lette etter lå der nede, men i det grumsete vannet var det umulig å se hvor vedkommende lå. Redningsdykkere fra Kristiansand var på vei, men de var langt unna. Det var helt fortvilt, og jeg tenkte på de pårørende – og konkluderte med at vi ikke kan ha det slik, forteller Singelstad.

I dag drifter de åtte kommunene i Østre Agder og Grimstad kommune redningsdykkertjenesten.

Fra å måtte vente på redningsdykkere som kom i bil fra Kristiansand kan helikoptret nå fly direkte ut med redningsdykkere fra Arendal.
– Det sparer livsviktig tid, forteller Hans Henrik Bakke, avdelingsleder for beredskap i Østre Agder brannvesen.

Står om minutter
– Det står om minutter ved drukning og alvorlige ulykker i vann, og da blir alle ledd i kjeden viktige. Vi er så heldige at vi har nærhet og en veldig god relasjon til luftambulansebasen i Arendal, noe som gjør at vi kan redde enda flere liv sammen. Å kunne dele opp dykkerlaget og sende to av dem med helikopter fungerer bra fordi de har trent sammen og er trygge på hverandre, sier Bakke.
I felleskap rigger brannvesenet og luftambulansen i Arendal seg nå til å møte sommeren: Alle redningsdykkerne i Arendal skal gå gjennom sikkerhet i helikoptret og utstyr sammen med luftambulansemannskapet. I tillegg trener de jevnlig sammen med redningsskøyta. Slik blir de enda bedre rustet for å hjelpe pasientene.

– En sommer med fint vær betyr mye folk på sjøen, og i fjor hadde vi veldig mye å gjøre. Båtene blir større og kraftigere, så vi ser at konsekvensene ved ulykker også blir mer alvorlige. Da er det god støtte i redningsdykkere og redningsskøyta fordi vi ikke alltid kan lande der pasientene er, forteller Borgen.

Men verken pilot Trygve Borgen, som selv tilbringer mange timer på sjøen på fritida, eller redningsmann Sindre Aslaksen ønsker å heve en pekefinger mot båtfolket – for i det store og hele møter de fornuftige båtførere på sjøen.

– Det er veldig greit at alle er kjent med sjøvettreglene, har på seg flytevest, og at barn bruker godkjente redningsvester. Har man ikke vest selv, kan man låne hos brannvesenet her på Sørlandet. Og last for all del ned appen Hjelp 113, slik at vi kan se hvor du er. Det kan være like vanskelig å finne noen i skjærgården som på fjellet, avslutter Aslaksen.

The post Flyr for livet i Arendal appeared first on Norsk Luftambulanse.

Livreddende samarbeid på Dombås

Få flyr lengre og høyere enn luftambulansen på Dombås. Her jobber nødetatene tett sammen for å redde liv.

Tekst: Erland Kroken / Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Det er en hustrig formiddag på Dombås langt nord i Gudbrandsdalen. Vinteren har gjort sitt første forsøk. Smeltede snøklatter fyller veiskuldrene og minner om den kalde tida som er i anmarsj. Tåken seiler gjennom dalen som et slørtynt hvitt teppe. Inne i luftambulansebasen er det full aktivitet.

I hangaren, rett bak legehelikoptret, står en liten sirkel av mennesker. De er livreddere. Hver torsdag klokken 10 møtes de for å trene sammen, hvis ikke legehelikoptret er ute på oppdrag.  Målet er å dele erfaring, lære av hverandre og samarbeide. Rett og slett gjøre hverandre enda bedre til å redde liv og helse i et område hvor det er lange avstander, høye fjell og dype daler. Her lener nødetatene seg på hverandre, og basen fungerer som et nav i bygda.

Livsviktig samarbeid
– Pass på når dere fester maskinen på pasienten. Den skal sitte godt og må ikke forskyve seg.

Redningsmann Nicklas Fastegård sitter på knærne. Foran ligger en stor øvingsdokke. Ved brystet er det festet en hjertekompresjonsmaskin. 35-åringen demonstrerer knapper, festeanordning og viser hvordan den splitter nye maskinen virker.

Ambulansearbeiderne Tom Espen Venås og Line Hole fra Dombås ambulanse er på besøk. Maskinen er en gave fra Lesja, Lesjaskog ambulanselag og Lesjaskog bygdekvinnelag, til ambulansen på Dombås. Legehelikoptrene har en liknende om bord, men den er ikke standard i alle norske ambulanser.

VI ER ET TEAM SOM I SAMARBEID SKAL REDDE LIV OG HELSE. VED Å MØTES SLIK LÆRER VI AV HVERANDRE.

Leif-Magne Nordby, anestesilege

Basen har også fått besøk av turnuslege Johanne Knoph Sandvand fra Dombås legesenter. Den unge legen er svært nysgjerrig og ønsker å oppdatere seg.

Øvelse
Etter nesten en time med øving og prøving, blir gjestene beordret ut av hangaren. Det rigges til øvelse. Leif-Magne roper etter gjestene.

Med øvede hender finner de «pasienten», spør om han er våken. Raskt konstaterer de hjertestans. Tom Espen setter i gang med hjerte-lungeredning, mens Line og Johanne rigger på plass kompresjonsmaskinen, og starter den. Leif-Magne blåser av øvelsen. Deltagerne får ros og råd.

– Dette var kjempebra, sier han.

– Det er virkelig flott at Dombåsbasen på denne måten setter trening og øving i system, sier gjestene.

Anestesilege Leif-Magne Norby har jobbet som lege i helikoptret siden januar i år. 37-åringen er ansatt ved Sykehuset Innlandet, Hamar, og trives svært godt når han går vakter på Dombås.

– Vi er et team som i samarbeid skal redde liv og helse. Ved å møtes slik lærer vi av hverandre, sier han. Pilot Ole Anders Listad nikker. Han er senior i gjengen med sine 58 år. med siden 58 år, og har flydd på Dombås siden 90-tallet. Listad har vært med på flere tusen oppdrag.

Folkebasen
Dombås ligger midt i hjertet av Sør-Norge. Historien om luftambulansebasen er historien om folkelig engasjement og pågangsmot. I 1985 ble Landsskytterstevnet arrangert i Lesja. Under hele arrangementet var helikoptret til Norsk Luftambulanse stasjonert der med mannskap. Ideen om en fast base i området var født.

Året etter, i vinterferien 1986, etablerte Norsk Luftambulanse en vinterbase på Dombås. Også dette ble en suksess. I juni, 1987 åpnet basen.

De som bor her, hegner om basen og dens mannskaper. Med lange avstander og de store nasjonalparkene Dovrefjell, Jotunheimen og Rondane «vegg-i-vegg», er en god akuttmedisinsk tjeneste svært viktig for befolkningen i et stort område i hjertet av Norge. Det er 16 mil med bil til Lillehammer, 20 mil til Trondheim, og 22 mil til Ålesund. Legehelikoptret er en av basene i landet som flyr lengst og høyest.

– Vi flyr stadig til Galdhøpiggen og i Jotunheimen, sier pilot Ole Anders.

Været er viktig
Piloten har vært med på en voldsom utvikling.

FOR IKKE MANGE ÅR SIDEN FIKK VI TRE METER MED PAPIR UT FRA FAKS­MASKINEN. DET VAR VÅR VÆR­INFORMASJON.

Ole Anders Listad, pilot

– I dag er det en helt annen hverdag. For ikke mange år siden fikk vi tre meter med papir ut fra faksmaskinen. Det var vår værinformasjon. Den gang ringte vi til flyplasser og til folk, og spurte om værforholdene. En gang var det en kar som sa til meg på telefonen «Nå er det skrøpelig, gitt. Jeg ser ikke grinda, engang», ler Ole Anders.

– I dag gir teknologiske løsninger oss en helt annen værdag, bokstavelig talt. Dombås ligger i et værskille som ofte kan være vanskelig å vurdere, men værkamerastasjonene som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet har revolusjonert måten vi kan vurdere flyvær på. Store skjermer på alle baser viser været over hele landet, og vi har systemet på nettbrett og telefoner. For oss her på Dombås er dette helt uvurderlig. Disse værkameraene, nattlysbriller og det digitale kartet, er nok de tre største forbedringene, i tillegg til moderne helikoptre, i min tid som pilot, sier han.

Listad ønsker seg likevel et større helikopter på basen.
– Jeg mener at Dombås burde hatt et helikopter av typen H145 T2, en kraftigere maskin enn den vi opererer i dag, og som de fleste andre baser har. Vi flyr jo både høyest og lengst, forteller han.

Noen timer tidligere
Mannskapet på basen har så vidt stått opp etter en kort natt. Klokken er over 9. En nattlig tur på fjellet for å hjelpe noen som hadde blitt overasket av voldsomt snøfall ble gjennomført. Heldigvis ingen dramatikk, men noe som kunne ha blitt det.

– De brukte Hjelp 113-appen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse slik at vi kunne få koordinatene for hvor de befant seg umiddelbart.

DET ER VIRKELIG FLOTT AT DOMBÅS­BASEN PÅ DENNE MÅTEN SETTER TRENING OG ØVING I SYSTEM.

Tom Espen Venås og Line Hole, ambulansearbeidere

Det surkler i kaffe og frokostskiver settes frem. Da gjaller det i alarmen. Pilot, redningsmann og anestesilege går inn i operasjonsrommet. Mens de snakker med alarmsentralen studerer de kartet, og finner raskt ut at pasienten er i nærheten. Også denne innringeren brukte 113-appen. Noen minutter senere kjører lege og redningsmann av gårde i legebilen. Tilbake på basen møter de brannsjefen i kommunen som er innom på besøk.

Samarbeid med brann
I 2015 åpnet Lesja og Dovre Beredskapssenter. Her holder brannstasjonen til. Åge Tøndevoldshagen er brannsjef, og veldig opptatt av samarbeid mellom utrykningsetatene. Brannstasjonen er del av Akutthjelper-satsningen som Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer og står bak.

Hittil har over 4000 brann og helsearbeidere over hele landet blitt kurset og lært opp i å gjøre de livsviktige første grepene før ambulanse eller luftambulanse kommer til pasienten.

– Vi har en stor økning i det vi kaller helseoppdrag. Vi er ofte de aller første ute til en ulykke eller pasient. Da er det viktig at vi kan gjøre livreddende hjelp til ambulanse eller luftambulanse kommer, forteller han.

Alarm for ambulansen
Rett etter at den medisinske treningen er gjennomført og en kort kaffekopp, piper det i radioen til Line og Tom Espen. Ambulansearbeiderne blir stille og lytter. Raskt takker de for seg, stiger inn i ambulansen og farer av gårde. Nytt oppdrag og en ny pasient trenger hjelp.

– Slik er det hele tiden, smiler pilot Ole-Anders mens han går ut i hangaren.

– Vi vet aldri når neste oppdrag kommer. Bare at det nærmer seg hele tiden. Konstant. Vi må være klare. Legehelikoptret trenger en teknisk sjekk. Maskinen tar av og svinger nedover dalen. Etter noen minutter lander de igjen. Alt i orden. Maskin og mannskap er klare til nye oppdrag.

Piloten, redningsmannen og anestesilegen klatrer ut, klare til å hjelpe pasientene.

The post Livreddende samarbeid på Dombås appeared first on Norsk Luftambulanse.

Hjertehjelperen som fikk hjertestans

Aage W. Karlsen (66) har brukt hele yrkeslivet sitt på å øke kompetansen i ambulansetjenesten. Det kan ha reddet livet hans.

Tekst: Hanna Norberg / Foto: Thomas Kleiven

En mainatt for snart fem år siden stoppet hjertet til Aage Wilhelm Karlsen to ganger.
I 45 år hadde hjertet hans banket for hjerte- og lungeredning. Han hadde brukt hele yrkeskarrieren på å spre kunnskap om akutt førstehjelp. Allerede som 18-åring, i 1970, var han ferdig utdannet førstehjelpsinstruktør. Han var ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 31 år, der han jobbet iherdig for å øke den medisinske kompetansen i ambulansetjenesten.

Han var ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 31 år, der han jobbet iherdig for å øke den medisinske kompetansen i ambulansetjenesten.

Mellomtittel her

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Nulla non luctus felis. Nulla rutrum in ipsum eget pretium. Etiam eleifend metus porta sodales scelerisque. Aenean a lorem sollicitudin, pretium massa a, faucibus erat. Ut nec elementum velit, ut sagittis ipsum. Morbi non lacus ut nisl volutpat malesuada a sed ligula. Aliquam aliquam, mauris ac varius sagittis, tortor dolor convallis ante, quis fermentum diam nisi eu elit. Aenean vulputate elementum interdum. Aenean varius tortor ut ex placerat facilisis. Aenean facilisis non arcu quis scelerisque. Donec pellentesque vehicula nisl, vulputate euismod elit pretium in. Nulla orci enim, hendrerit ultricies scelerisque vel, sagittis eu turpis.

Blant høye hus trives han best. Selv om han er født på landet. Der badet han alltid i vannet.

The post Hjertehjelperen som fikk hjertestans appeared first on Norsk Luftambulanse.

– Med nødplakaten fant de oss med en gang!

Publisert: 29.09.2021 – Sist oppdatert: 04.10.2021

En helg i juli dro Elin (77) og Ola Aune (78) på hytta si i Skjækra i Trøndelag for å plukke multer, og kose seg i sommerværet. Allerede på vei inn til hytta var ikke alt som normalt. To dager senere fikk Ola et hjerteinfarkt.

Tekst: Karoline Lervik Sandvold
Foto: Privat

I landskapsvernområdet like ved en av Norges største nasjonalparker, Blåfjella-Skjækerfjella, har Ola og Elin Aune hytte. Det finnes ikke bilvei inn, så de parkerer bilen og går 11 kilometer. En tur de vanligvis ikke har noe problem med.
– Det var utrolig fint vær denne dagen, det var varmt og sola skinte. Vi går normalt ganske raskt innover, men denne gangen var det litt annerledes. Jeg merket at jeg hadde økt spyttproduksjon som gjorde at jeg gikk og spyttet hele veien til hytta, forteller Ola.

Midtveis stoppet de som vanlig for å ta seg en brødskive og en kopp te før de fortsatte turen.
– I tillegg til økt spyttproduksjon måtte jeg også rett og slett si til Elin at vi måtte sette ned tempoet. Vi kom frem mye senere enn vi normalt ville ha gjort, legger han til.

Elin forteller at hun opplevde at Ola ikke var i form, og spurte om de skulle snu. Det var uaktuelt for ektemannen.
– At det var noe med hjertet hans var ikke i tankene mine, sier Elin.

Trodde hjerteinfarkt var heteslag

Dagene som fulgte følte Ola seg bedre, og som planlagt var de ute hele dagen og plukket multer.
– Etter å ha plukket multer både lørdag og søndag bestemte Elin at vi hadde nok. Da hadde vi plukket med oss 12 kilo, ler Ola.

Da var det hagesaksa og motorsagen som stod for tur, for å rydde rundt hytta. Ola tok ned flere små trær, og skulle til å begynne arbeidet med å rydde de vekk da hjerteinfarktet kom.

Elin, som tidligere jobbet som sykepleier, trodde han hadde et heteslag da det var 30 grader ute. Ola hadde heller ikke hatt noe på hodet eller drukket nok i løpet av dagen.

Hun tok han med seg inn i hytta hvor han la seg ned på et svalt underlag, og deretter kjølte hun han ned med en kald klut.
– Da Ola klaget på at det var vondt for han å ligge begynte jeg å tenke at det kanskje var noe med hjertet, men jeg sa ikke dette til han, forteller Elin.

Ingen mobildekning

I området hvor Elin og Ola har hytte finnes det ikke mobildekning. De har derfor en fasttelefon som er knyttet til en antenne som peker mot fjellet, Sukkertoppen. Fra fjellet får de en refleks fra bygda som gjør at de får dekning på fasttelefonen.
– At vi ikke har dekning er krevende, og noe vi hytteeiere har tenkt mye på ettersom vi bruker området til jakt, fiske og ikke minst fjellturer. I dette tilfellet kan du si vi var heldige ettersom vi var rett utenfor hytta, sier Ola.

Elin bestemte seg for å først ringe til legevakten i Steinkjer, men under telefonsamtalen ble hun mer og mer sikker på at det var noe alvorlig. Ola hadde fortsatt ikke smerter i brystet eller i armen, men i stedet smerter oppover halsen, ørene og i kjeven. I etterkant har hun fått vite at det også er symptomer på hjerteinfarkt, men ofte ser man disse symptomene hos kvinner.

Elin ble deretter koblet til AMK som hun kun har lovord om. – Å herlighet! Altså de var helt fantastiske! Og for noen folk som kom med luftambulansen!

Ola fortsetter å fortelle at de fløy fra Trondheim og landet like ved hytta etter bare 35 minutter. Da kom helikoptermannskapet inn med en båre og bar han inn i helikoptret.

Lag nødplakat med dine koordinater slik at nødetatene kan finne deg raskere. Lag den her!

Elin og Ola har nødplakat med koordinatene til hytta rett ved telefonen som gjorde det enkelt å forklare nøyaktig hvor de var.
– Vi har hatt den siden Stiftelsen Norsk Luftambulanse startet med det. Vi har heldigvis ikke hatt bruk for den før nå, forteller Ola.

– Fortalte at han hadde betalt kontingenten

Selv om de var lettet over å få hjelp så raskt begynte Elin å få litt panikk med tanke på at de ikke var klare til å forlate hytta.
– Vi hadde jo med hunden vår Luna, båten lå fortsatt i vannet, bilen vår stod parkert over en mil unna og hytta var på ingen måte klar til å forlates. Og ikke minst hadde vi 12 kilo multer vi ikke kunne forlate!, ler Elin.

Heldigvis kom Bjørnar Sjøli, en lokal hyttenabo som de kjenner for å hjelpe dem slik at Elin kunne bli med Ola til St. Olav.
– Han kom utrolig raskt etter å ha hørt hva som hadde skjedd. Han sa at han skulle ta opp båten for oss, gjøre i stand hytta, i tillegg til å ta med hunden og kjøre bilen til Levanger. Jeg følte jeg ikke at jeg kunne spørre om han kunne ta med seg multene også. Derfor spurte jeg i stedet piloten om jeg kunne ta med multene i helikoptret. Han sa «Selvfølgelig skal du få ta med multene!». Så da kom vi til St. Olav med 12 kilo multer og en ganske rusa pasient som svært ivrig fortalte at han hadde betalt kontingenten, humrer hun.

Ola legger til:
– Jeg husker de svarte at de ville ha kommet og hentet meg uansett, ler han.

Da de kom til St. Olav ble han umiddelbart tatt med til operasjonsbordet for å utvide de trange områdene i hjertets kransarterie. Først fikk han en stent i venstre kransarterie, og tre dager senere måtte han utføre samme behandling med to stent på høyre side. Etter seks dager på sykehuset ble han skrevet ut.

Nå venter Ola på å få starte opptreningen ved hjerteskolen for rehabilitering hvor han skal få oppfølging av fysioterapeuter.

Vært tilbake på hytta

Etter at Ola ble klarert har ekteparet vært tilbake på hytta for å gå på rypejakt, og Ola kunne feire etter å ha skutt to ryper.
– Tempoet inn til hytta ble litt roligere enn normalt, men det var utrolig godt å komme tilbake!, forteller de.

The post – Med nødplakaten fant de oss med en gang! appeared first on Norsk Luftambulanse.

Lege (32) fikk hjerteinfarkt, men ringte ikke 113

I dag er de en familie på tre, men i julen 2019 kunne det ha gått ordentlig galt for Tarjei B. Aaser. – Å få hjerteinfarkt som 32-åring kom som et sjokk, forteller han.

Publisert: 29.09.2021 – Sist oppdatert: 05.10.2021

Tekst: Karoline Lervik Sandvold
Foto: Privat og Karoline Lervik Sandvold

Det var 22. desember 2019. Tarjei B. Aaser og kjæresten Caroline Rohde hadde tidligere samme år flyttet til Narvik, der de begge skulle jobbe som leger på sykehuset. Denne julen var de tilbake i Oslo for å feire høytiden med familie. De hadde vært på julebord dagen før og våknet litt senere enn vanlig. Ellers var det en helt vanlig dag.

Rundt klokken 13 smalt det plutselig til i brystet til Tarjei. Helt diffuse smerter på venstre side. Han synes det er vanskelig å forklare hvordan smertene føltes. Nettopp det er vanlig for hjertesmerter:

– Det er veldig typisk at det er utfordrende å sette fingeren på hvor det er vondt. Men det var i overgangen mellom mage og bryst, forteller Tarjei.

Som lege kjenner Tarjei godt til faresignalene:

– Det er kanskje litt lett for meg å ty til beskrivelsen trykkende smerter, ettersom det er det man leter etter når det er hjertesmerter. Men det var som om noe ble vridd på og holdt fast ved, beskriver han

JEG SA SMERTENE LÅ RUNDT 6, MEN EGENTLIG VAR DET MYE VERRE. SÅNN I RETROSPEKT VAR DET NOK 9-10,

Tarjei B. Aaser

Smertene kom veldig raskt. Så ble det bare verre og verre.

– Vi er veldig vant med å få pasienter til å beskrive smertene fra 0-10, og det var det Caroline gjorde med meg. Jeg sa smertene lå rundt 6, men egentlig var det mye verre. Sånn i retrospekt var det nok 9-10, sier Tarjei.    

Han klarte ikke å gå, og ble liggende på gulvet. Den ekstreme smerten ga seg ikke. Likevel bestemte legeparet seg for at de verken trengte å dra på sykehuset eller ringe nødnummeret 113.

– Siden jeg er lege og jobber med akuttmedisin daglig, lagde jeg meg raskt en liste i hodet over mulige årsaker til smertene. I begynnelsen tenkte jeg faktisk at alvorlighetsgraden bare var midt på treet, sier han.

Trodde det var sure oppstør

I begynnelsen trodde Caroline og Tarjei at det kunne være noe med bukspyttkjertelen eller magesekken, noe det gjerne kan være etter at man har drukket alkohol.

Tarjei forsøkte derfor først å ta syredempende tabletter, men det hjalp ikke. Etter 40 minutter fikk Tarjei også litt vondt i armen. Men legeparet dro fortsatt ikke til legevakten. De ringte fortsatt ikke 113.      

Det var først da armen til Tarjei begynte å verke, at de forsto at de måtte oppsøke hjelp. Brystsmertene var fortsatt der, men de hadde blitt litt svakere. Etter hvert fikk Tarjei også stråling ut i armen, det klassiske tegnet på hjerteinfarkt. Det var først da legeparet forsto alvoret.

Fra symptomstart til sykehus på 2,5 time

– Da tok vi en risikoanalyse. Hvis det er hjerteinfarkt burde vi komme oss raskt til lege. Men vi tenkte at det trolig ikke var det, fordi det statistisk sett ikke var sannsynlig, forteller Tarjei.

– Det var da jeg satte ned foten og sa at «NÅ reiser vi til legevakten», sier Caroline.   

Så møtte de på et problem. De hadde bil, men ikke bilnøkler. Moren til Caroline hadde tatt de med seg på tur. Caroline startet å ringe moren, faren, søsteren. Igjen og igjen og igjen.

– Vi vil oppfordre andre til å ringe 113, og ikke vente slik vi gjorde, sier Caroline, og forteller om hvordan de resonnerte:

– Det er rart, for jeg tenkte «Ringe 113 nå?». «Nei, vi hører hvor mamma er i løypa og hvor fort hun kan komme seg hjem».

Få minutter senere kom moren til Caroline hjem med bilnøkkelen, og fra det tidspunktet gikk alt veldig raskt. De dro til legevakten først. Der ble det tatt en urinprøve og et EKG av hjertet, som viste at Tarjei måtte til sykehuset raskt. Han ble sendt til Rikshospitalet i ambulanse.

Åre som hadde revnet på hjertet

Det viste seg at Tarjei hadde en sjelden type hjerteinfarkt. 

– Dette var ikke et vanlig infarkt av den typen man ofte ser hos eldre. Her var det en ganske uvanlig årsak. Det var rett og slett en åre på hjertet som hadde revnet, forklarer han.    
Tarjei legger til at han synes det var en ulempe å være lege da infarktet rammet, nettopp fordi han har mye kunnskap om de ulike diagnosene.  

Han forsto ikke alvoret før han var på sykehuset og resultatene fra EKG-undersøkelsen tikket inn.

– Hjerteinfarkt som 32-åring lå veldig langt nede på lista over ting jeg trodde det kunne være, innrømmer han.

Påvirker livet i stor grad

Tarjei ble liggende på Rikshospitalet i to dager, før han ble flyttet til Bærum sykehus for observasjon i fem dager.   I månedene etter infarktet gikk Tarjei gjennom en livsstilsendring. Han pleide å trene mye, men etter hjerteinfarktet tilpasset han både øvelser og frekvens på øktene.

– Jeg er litt engstelig for at det skal skje på nytt, men jeg merker også at frykten gradvis forsvinner ettersom jeg tilpasser livet til situasjonen min.   

Caroline synes også det er blitt bedre med tiden, men hun kjenner på frykten i ny og ne.

– Jeg kan jo selvfølgelig bli litt bekymret, spesielt når vi er langt unna sykehus.

– Ikke vent!

Når Tarjei og Caroline ser tilbake, er det én ting de ville ha gjort annerledes da Tarjei ble dårlig.

– Vi ville ha ringt 113. Da hadde de tatt EKG med én gang og behandlingen kunne ha startet enda tidligere, sier Tarjei.

– Også må jeg jo bare oppfordre folk som har symptomer de ikke kjenner igjen, eller om man har smerter som er utenom det vanlige, å ringe én gang for mye enn én gang for lite.    

Caroline fortsetter:

– Det er viktig å huske at det sitter fagfolk i den andre enden av telefonen, så du tar faktisk ingen avgjørelser selv. Det er de som sier hva dere bør gjøre. Det oppsto en logisk brist i hodet mitt da dette skjedde. Hadde jeg ringt med en gang, så hadde de fortalt meg om de syntes vi burde dra til legevakten eller om det skulle sendes en ambulanse, forteller hun.

HADDE JEG RINGT MED EN GANG, SÅ HADDE DE FORTALT MEG OM DE SYNTES VI BURDE DRA TIL LEGEVAKTEN ELLER OM DET SKULLE SENDES EN AMBULANSE

Caroline Rohde

Blitt en bedre lege

Tarjei sier det kanskje er en klisjé, men etter en opplevelse med hjerteinfarkt har han blitt en bedre lege.

– Man ser situasjonen fra sengen, og ikke fra stolen. Jeg har absolutt fått et annet perspektiv på kommunikasjon, og ikke minst det å være pasient på sykehuset. Som pasient er det viktig å føle seg ivaretatt og å bli sett, sier han.    

Caroline er enig: 

– Han har absolutt endret seg, spesielt i jobbsammenheng. Han er veldig effektiv uten å stresse. Han er helt rolig, selv når alt «brenner». Jeg mener absolutt at han har blitt en bedre lege etter det som skjedde.

Det siste året har det skjedd flere endringer for paret. Nå har de flyttet fra Narvik til Bodø, og i januar kunne Tarjei og Caroline ønske datteren Hedda velkommen til verden. 

– Det er veldig koselig, og det var absolutt et mye hyggeligere sykehusopphold, ler Caroline.

The post Lege (32) fikk hjerteinfarkt, men ringte ikke 113 appeared first on Norsk Luftambulanse.

– Vi vet hvor du er

Midt på vidda i Rondane stod Marita S. Poulsen (20) alene i bekmørket, med store smerter og en mobildekning som forsvant i tide og utide. – Jeg ringte utallige ganger gjennom Hjelp 113-appen hvor vi mistet kontakten. Så hørte jeg «Vi vet hvor du er, vi har koordinatene dine».

Tekst: Karoline L. Sandvold
Foto: Privat

– Jeg hadde behov for litt alenetid så jeg bestemte jeg meg for å gå en tur på fjellet med omplasseringshunden, Wilma, som jeg hadde på det tidspunktet, sier Marita.  Hun var i førstegangstjenesten i Bardufoss da hun bestemte seg for å gå Rondane på tvers.   

Turen skulle starte på Dovre, og ta rundt fire dager i følge UT.no. Hun forteller at hun endret dagen for avreise slik at hun dro noen dager tidligere, men uten å lese seg godt nok opp på værmeldingen for dagene fremover.

– Det var meldt storm allerede dagen etter, sier hun oppgitt.  

Marita har gått mye på tur, både med andre og alene, og følte seg godt forberedt selv om hun hadde slitt litt med magesmerter som ofte oppstod under fysisk aktivitet.  

– Disse smertene hadde kommet og gått en stund, men det var ikke i tankene mine engang før jeg reiste.

Tung start på turen

Sammen med hunden tok Marita nattoget til Hjerkinn i Dovre. Derfra skulle hun gå over deler av Dovre nasjonalpark og så på langs over Rondane slik at hun endte ved Otta togstasjon. Hun startet med godt mot, men etter å ha gått ett stykke på den første strekningen begynte hun å føle seg dårlig. Marita satte opp teltet og la seg i noen timer i håp om at formen skulle bli bedre.

– Sta som jeg er bestemte jeg meg for å fullføre turen til den første turisthytta. Det viste seg å være mye tyngre enn jeg først hadde trodd. Spesielt med en sekk på 35 kilo, sier hun.

Teltet ble pakket ned og Marita fortsatte på turstien. Det ble raskt veldig mørkt og magesmertene ble akutt mye verre. Telefonen hennes hadde plutselig veldig lite strøm og det var nesten ingen dekning i området hun var i.

– På dette tidspunktet var jeg ved en elv som jeg måtte krysse, men jeg kunne rett og slett ikke finne den merkede turstien. Vannet var også veldig høyt. Jeg gjorde noen forsøk på å krysse, men kom meg ingen vei.

Magesmertene ble stadig verre og verre, og hun forsøkte å finne et sted for å slå leir.

– På det tidspunktet var jeg midt oppe på vidda uten noen form for ly. Været begynte også å bli dårligere.

Marita innså at hun trengte hjelp.

«PÅ DETTE TIDSPUNKTET VAR JEG VED EN ELV SOM JEG MÅTTE KRYSSE, MEN JEG KUNNE RETT OG SLETT IKKE FINNE DEN MERKEDE TURSTIEN. JEG GJORDE NOEN FORSØK PÅ Å KRYSSE, MEN KOM MEG INGEN VEI.»   

Marita S. Poulsen

Lastet ned Hjelp 113 før hun dro

Det var da hun kom på at hun hadde lastet ned Hjelp 113-appen før hun hadde dratt av gårde.

– Den appen var en av de tingene jeg trodde jeg tok med meg kun for «pynt», men etter å ha gått noen runder med meg selv bestemte jeg meg for å ringe etter hjelp for å høre hva de mente jeg burde gjøre, sier hun.    

Gjennom appen ringte hun 113-sentralen, men mistet kontakten med dem gang på gang på grunn av dårlig dekning.

–  Jeg begynte å bli ganske bekymret. Jeg ante jo ikke hvor jeg var. Jeg hadde selvfølgelig kart og kompass, men det var bekmørkt og jeg befant meg midt på vidda så jeg hadde ikke noe å orientere meg etter. Det var en veldig stressende situasjon.

Marita måtte ringe opp 113-sentralen flere ganger, og de få gangene hun kom gjennom fikk de så vidt snakket sammen. Stormen som var på vei var såpass ille og bare noen timer senere hadde det ikke vært mulig for luftambulansen å komme. Etter utallige forsøk kunne Marita endelig høre «Vi vet hvor du er, vi har koordinatene dine».

– Da jeg hørte at de var på vei ble jeg utrolig lettet. Jeg visste jeg var i gode hender da jeg så helikoptret komme, smiler hun.  

Hun ble fløyet til legevakten i Otta, men der fant de ikke ut av årsaken. Det var ikke før etter flere undersøkelser og tilslutt en tur til sykehuset i Kristiansand at legene kunne fortelle at årsaken til de store smertene var at spiralen hennes hadde satt seg fast i livmorveggen.

– Den turen var noe jeg ville klare alene, men noen ganger må man innse at man trenger hjelp. Uansett hvor kjedelig det er.

«DA JEG HØRTE AT DE VAR PÅ VEI BLE JEG UTROLIG LETTET. JEG VISSTE JEG VAR I GODE HENDER DA JEG SÅ HELIKOPTRET KOMME»

Marita S. Poulsen

Hun fortsetter å fortelle at hun i dag ber alle hun kjenner laste ned Hjelp 113-appen.

– Det er takket være appen at luftambulansen fant meg. Uten den hadde det blitt en lang natt oppe på den vidda.

Ble feltverver for Stiftelsen Norsk Luftambulanse  

Kort tid etter så Marita en annonse hvor Stiftelsen Norsk Luftambulanse søkte etter feltververe.

– Etter den hendelsen ble jeg veldig interessert i hva både Norsk Luftambulanse og Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet med, og jeg ville veldig gjerne bidra.    

Hun ble dermed feltverver for Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Jeg syntes det var en fin mulighet til å kunne gi tilbake, avslutter hun.

The post – Vi vet hvor du er appeared first on Norsk Luftambulanse.

Help 113 | Ofte stilte spørsmål

Her får du svar på noen ofte stilte spørsmål om Hjelp 113.

Alle nødnummer i én app

Du kan ringe alle nødnummer fra Hjelp 113-appen, både 110 (brann), 112 (politi) og 113 (helse).

Legevaktnummer

Felles nasjonalt legevaktnummer 116117 ligger også i Hjelp 113-appen. Når du ringer til legevakt kommer du til din nærmeste legevaktsentral.

Hva er Hjelp 113?

Når du bruker Hjelp 113 får operatøren på nødsentralen automatisk vite nøyaktig hvor du er mens nødsamtalen pågår. Det kan spare livsviktig tid hvis en ulykke eller plutselig sykdom rammer deg eller noen nær deg.

Er du langt hjemmefra, uten veiadresse, i skogen eller på fjellet? Det kan være vanskelig å forklare mens det haster å få hjelpen fram.

Bruk Hjelp 113 til å ringe etter øyeblikkelig hjelp. Da blir GPS-posisjonen din automatisk sendt via mobiltelefonen til nødsentralen. Dermed kan ambulanse eller luftambulanse raskt sendes til riktig sted, der hvor du er.

Husk å starte Hjelp 113 og legg inn ditt telefonnummer i dag. Da virker appen når du trenger hjelpen raskt.

Hva er forskjellen på appen Hjelp 113-GPS og appen Hjelp 113?

Det er samme appen, men den har skiftet navn og heter nå Hjelp 113. Appen kan brukes dersom du er i en nødsituasjon, må varsle og trenger hjelp. Appen er nå oppdatert, slik at den automatisk sender 110, 112 eller 113-sentralen melding om hvor du er.

Kan de på sentralen se hvor jeg er?

Ja! Hjelp 113 sender koordinatene til mobilen din automatisk og direkte til nødsentralen. Når du bruker appen til en nødsamtale, får både legevakt, 110, 112 eller 113-sentralen automatisk vite hvor du er. Dette krever at du har oppgitt ditt mobilnummer og at du har datatrafikk. Dersom stedet du er ikke kommer frem til nødsentralen, vil du kunne lese stedet du er manuelt fra ringeskjermen. Koordinatene står øverst på mobilskjermen din.

Finn hjertestartere i nærheten

Appen viser hjertestartere i kartet og man kan se informasjon om hvor din nærmeste hjertestarter er. Husk at du aldri må forlate pasienten alene. Det er anbefalt at du får noen andre til å hente hjertestarteren. Dataene om hjertestarterne kommer fra det nasjonale hjertestarterregisteret, 113.no. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har ikke ansvar for informasjonen om hjertestarterne, men er du ansvarlig for en hjertestarter – registrer den her! Det tar kun fem minutter. Hjertestarteren kan hjelpe flere i ditt nærområde, dersom noen får hjertestans.

Videooverføring viser hva som skjer

Appen inneholder nå en løsning som lar nødsentralen se hva som skjer på ulykkesstedet. Når du ringer gjennom appen registreres telefonen din hos sentralen, og i noen tilfeller vil operatøren eller legen be om tillatelse til å benytte seg av telefonens kamera. Du må bekrefte dette for at telefonens kamera skal benyttes, og når du har gjort dette kan operatøren styre kameraet og se hva som skjer på ulykkesstedet. Ved hjelp av video kan sentralen ta valget om dette er et akutt tilfelle eller ikke, i tillegg til at det gjør det enklere for personellet å gi hjelp mens du venter på ambulanse eller legehelikopter.

Jeg har appen Hjelp 113-GPS fra før, blir den automatisk oppdatert?

Enten du har automatisk eller manuell oppdatering på mobiltelefonen din så er du nødt til å starte appen for at den skal være klar til automatisk innsendelse av koordinatene dine. Du bør gjøre dette med en gang, slik at appen er klar til bruk ved en nødsituasjon. Du vil kunne ringe nødsentralen også uten at appen er oppdatert, men da må koordinatene leses manuelt.

For å få til den automatiske innsendelsen av stedet du er, trenger appen å vite ditt mobilnummer og verifisere at mobilnummeret er ditt. Dette gjøres ved å sende en SMS til deg med en kode. Denne verifiseres som regel automatisk, så du slipper å skrive inn koden selv.

Jeg har en iPhone 5 eller eldre, støttes den?

Siste versjon av Hjelp 113 støtter også iPhone.

Hvorfor må iPhone-versjonen av Hjelp 113 ha tilgang til meldinger?

Denne tilgangen brukes for å se hvor du er under en nødsamtale. Når en nødsamtale startes fra Hjelp 113, vil det komme en melding på toppen av skjermen etter en stund. Når man trykker på den, får man se posisjonen sin. På denne måten kan du oppgi stedet du er over telefon til nød-operatøren dersom nødsentralen, mot formodning, ikke mottok stedet du er automatisk. I noen få situasjoner kan det være at stedet du er ikke blir sendt inn til nødsentralen. Da kan denne løsningen være redningen.

Hvorfor må Hjelp 113 ha tilgang til posisjonen min?

Appen trenger tilgang til posisjonen din/stedet du er slik at 113-sentralen automatisk får informasjon om hvor du er under nødsamtaler fra appen. Det er viktig at du velger «tillat alltid» i appen. På denne måten får nødsentralen vite dine bevegelser under selve nødsamtalen og ikke bare én gang.
Appen trenger tilgang til posisjonen din/stedet du er slik at nødsentralen automatisk får informasjon om hvor du er under nødsamtaler fra appen.

Vet nødsentralen til enhver tid hvor jeg er?

Nei, posisjonen sendes kun når en nødsamtale startes eller du er i en nødsamtale. Utenom det, sendes ikke stedet du er og det lagres heller ikke av appen. Dette forutsetter at du har registrert mobilnummeret ditt i appen. Når appen er i bakgrunnen, leses ikke stedet du er.

Hva med døve og hørselshemmede?

I den nye versjonen av Hjelp 113, benytter vi automatisk innsendelse av stedet du er til nødsentralen. Vi jobber med løsninger for å gjøre det enklere for hørselshemmede å bruke appen. Slik det er i Norge i dag må hørselshemmede bruke et eget nummer for å formidle behov for nødhjelp.

Dette gjøres ved å bruke det landsdekkende nummeret 1412. Via teksttelefon blir innringeren lokalisert og nærmeste nødinstans rykker ut. Dersom den døve har teksttelefon, beskriver den døve situasjonen, og så formidles beskjeden videre til nødsentralen. En annen måte å ta kontakt på er å sende en SMS til 2080. Da skriver man «NØD» i tekstmeldingen og beskjeden man sender blir formidlet videre.

Hvorfor må Android-versjonen av Hjelp 113 ha tilgang til å ringe?

Appen får ikke lov til å starte en nødsamtale dersom du ikke gir tilgang til dette.

Tidligere så jeg adressen min, nå ser jeg bare stedet.

Tidligere viste vi den fulle adressen, men denne kan noen ganger være litt unøyaktig slik at den viste adressen til huset ved siden av. Dette skapte en del henvendelser på om hjelpen ville blitt sendt ut til feil adresse dersom man skulle komme i en nødsituasjon. Selve adressen sendes ikke til nødsentralen. Det er koordinatene dine som sendes til nødsentralen ved nødoppkall fra Hjelp 113.

Disse koordinatene brukes for å finne ut hvor du er ved en nødsituasjon. Siden adressen som stod oppgitt skapte mer forvirring enn nytte, valgte vi å kun vise stedet.

Jeg har Android, men stedet jeg er vises feil.

Om du er inne, så ta deg en tur ut og beveg på deg. Det vil gjøre at din smarttelefon lettere kan finne din posisjon.

Må jeg lese opp koordinatene?

Koordinatene dine sendes automatisk til nødsentralen dersom du har appen Hjelp 113 og dersom du har gitt nødvendige samtykker og tilganger i appen i tillegg til ditt mobilnummer. Koordinatene for din posisjon vises med grader og minutter.

Du kan bruke appen til å ringe nødsentralen også uten å ha samtykket til automatisk innsendelse, men da må koordinatene leses opp manuelt. Dersom nødsentralen, mot formodning, ikke skulle motta dine koordinater, må du lese opp din posisjon fra ringeskjermen.

Kan alle nødsentraler ta i mot stedet man er fra Hjelp 113?

Ja, alle landets nødsentraler kan ta imot stedet du er automatisk. På iPhone versjonen av Hjelp 113, må du gjøre nød-oppkallet fra Hjelp 113, mens på Android holder det at du ringer fra smarttelefonen direkte.

Jeg kjenner ikke igjen koordinatene. De ligner ikke på koordinater jeg ser andre steder. Er det noe feil?

I appen bruker vi den samme beskrivelsen som ambulansehelikoptrene bruker: grader og minutter med desimaler. Koordinatene blir sendt automatisk til nødsentralen dersom du har lastet ned appen Hjelp 113 eller har oppdatert og startet appen. I appen kan du nå velge mellom fire typer format i innstillingene til Hjelp 113.
 

Hva hvis jeg ikke har mobilnett?

Hjelp 113 er laget for bruk kun når du har mobilnett. Har du ikke mobilnett, kan hverken smarttelefonen eller appen hjelpe deg med å få kontakt med omverdenen. Appen bruker smarttelefonens stedstjenester og ringemuligheter.

Jeg starter Hjelp 113 på iPhone og kommer meg ikke videre etter jeg har gitt tilgang til stedstjenester.

Dette er en feil som kan skjedde på tidligere versjoner dersom du ikke har siste versjon av operativsystemet. Feilen er nå rettet. Pass på at du har siste versjon av Hjelp 113.

Hvor finnes Hjelp 113 til iPad?

Hjelp 113 er kun tilgjengelig på iPhone og Android smarttelefoner. Nettbrett støttes ikke. Appen er ikke laget for iPad siden man ikke kan ringe fra en iPad.

Kan smarttelefonen benytte satellitt-telefoni?

Det er ikke støtte for satellitt-telefon i smarttelefoner.

Hva om man ikke har et norsk telefonnummer?

Siste versjon av Hjelp 113 støtter automatisk innsendelse av stedet du er for norske og utenlandske mobilnumre. Man må være i Norge for at Hjelp 113 skal virke. Er du i utlandet og ikke vet hvor du er kan du likevel bruke appen for å finne koordinatene dine som du kan lese opp for nødsentralen. Men du kan ikke ringe fra appen.

Hva med oss som har hemmelig nummer?

Hjelp 113 virker også dersom du har hemmelig nummer siden det er du som ringer ut. Når man ringer nødsentralen fra Hjelp 113, vil nødsentralen (og kun de) se ditt mobilnummer og få opp din posisjon.

Posisjonen sendes kun til nødsentralen og din posisjon brukes ikke til noe annet enn det i tillegg til å vise posisjonen du har nå på din skjerm. Posisjonen sendes via to servere, men nummeret ditt blir ikke lagret på disse serverne. Etter en time slettes posisjonen din også på nødsentralen.

The post Ofte stilte spørsmål om Hjelp 113-appen appeared first on Norsk Luftambulanse.

Retningslinjer for regionene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Vedtatt av styret: 27. august 1997. Sist endret av styret: 8. september 2020

§ 1 FormålStiftelsen

Norsk Luftambulanse (SNLA) sitt frivillighetsarbeid i regionene er organisert i regionråd. Regionrådene er et rådgivende organ for arbeidet i SNLA, og skal aktivt samarbeide med organisasjonens administrasjon i h.h.t. SNLAs gjeldende retningslinjer,vedtekter og strategisk plan.

§ 2 Organisasjon og økonomiforvaltning

1. SNLA har følgende regioner:

SNLA-region Nord (Nordland, Troms og Finnmark)
SNLA-region Midt-Norge (Møre & Romsdal og Trøndelag)
SNLA-region Vest (Rogaland og Vestland)
SNLA-region Øst (VikenViken, Oslo og Innlandet)
SNLA-region Sør (Agder, Telemark og Vestfold)

Støttemedlemmene:
Støttemedlemmene knyttes til den regionen hvor de har geografisk tilhørighet.

2. Regionene er organer for SNLA og er ikke egne juridiske personer. Regionene er administrativt underlagt Stiftelsens administrasjon. Regionene har ikke selvstendig økonomiforvaltning og kan ikke selv slutte avtaler på vegne av SNLA eller på egne vegne.

3. All inntekt fra arrangement, gaver, bidrag fra givere og andre økonomiske tilskudd forvaltes av SNLA etter gitte retningslinjer. Når pengegaver er gitt til bestemte formål i regionene, skal disse midlene øremerkes og avsettes til formålet. Dersom det angitte formål ikke passer med Stiftelsens formål, skal SNLA anmode giver om å få bruke midlene i samsvar med Stiftelsens formål. Alternativt skal midlene returneres.

§ 3 Regionrådet

I hver SNLA-region skal det være et regionråd bestående av 6-9 medlemmer. Regionrådet velges på regionrådsmøtet, jfr § 7 annet ledd bokstav b.

§ 4 Regionrådets oppgaver

1. Regionrådene skal være rådgivende organ for arbeidet i SNLA, og skal være høringsinstans i forkant når det gjelder viktige saker i organisasjonen. Regionrådene skal være representert i utvalg som arbeider med strategiske retningsvalg for organisasjonen, og kan foreslå aktuelle saker og prosjekter til SNLAs administrasjon for videre behandling.

2. Regionrådene er viktige ambassadører for arbeidet i SNLA. Som ambassadører skal de bidra til:a)Kunnskapsspredning og merkevarebygging for SNLA.b)Sikre lokal forankring og tilstedeværelse.I samarbeid med administrasjonen skal det lages årlige handlingsplaner for arbeidet i regionen, og arbeidet skal følge vedtatt møtekalender og årshjul.

3. Regionrådene skal være aktive overfor den sentrale valgkomiteen og foreslå aktuelle kandidater til styret og valgkomiteen i SNLA.

4. Regionrådet skal innkalle til regionrådsmøte med 4 ukers frist gjennom egnede kanaler etter regionrådets vurdering.Innkallingen skal også nevne frist for å komme med forslag om saker som ønskes behandlet på regionrådsmøtet, jfr § 8 pkt. 1, og frist for å komme med forslag på kandidater til regionråd/valgkomite, jfr § 8 pkt. 2, første setning.Regionrådet skal forberede og avgi innstilling i saker som skal behandles på regionrådsmøtet.
Side 2 av 3

5. Forslag om saker som regionrådet ønsker behandlet på SNLAs rådsmøte må være innkommet til styret senest fire uker før rådsmøtet avholdes.

§ 5 Regionrådets saksbehandling

a) Regionrådet skal av regionrådslederen innkalles til regionmøte skriftlig med minst 7 dagers varsel. Når situasjonen krever det, kan regionrådslederen beslutte at innkalling skjer på annen måte. Valgkomiteen varsles om regionmøtene og kan delta på disse på lik linje med administrasjonen (møte-, tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett).

b) Administrasjonen har møte-, tale- og forslagsrett på regionråds- og regionmøter og fungerer som rådets sekretær.

c) Regionrådet er beslutningsdyktig når minst halvparten av rådsmedlemmene er til stede. Regionrådet fatter beslutning ved flertallsvedtak. Ved stemmelikhet avgjør lederens stemme. Er lederen ikke til stede, avgjør stemmen til nestlederen, eller hvis denne ikke er tilstede, stemmen til den som er valgt som møteleder.

d) Regionrådet skal føre referat. Referatet skal inneholde de avgjørelser som regionrådet fatter. Tid og sted for møtene skal fremgå av referatet, og sakene nummereres fortløpende for hvert kalenderår. Referatene sendes på høring og godkjennes på neste møte, før de arkiveres.

e) Referater fra regionmøtene legges i styreportalen for å fremme åpenhet og innsyn i regionarbeidet. Innspill til saker fra regionene skal fremmes til administrasjonen sammen med et saksunderlag.

§ 6 Kommunikasjon

Den formelle kommunikasjonen mellom regionrådene og styret i SNLA er via rådslederen tilgeneralsekretæren. Kommunikasjonen skal koordineres av administrasjonen. Det legges opp til et felles møte pr. halvår mellom regionrådene og styreleder eller annet styremedlem. Styremedlemmene i SNLA inviteres til regionmøtene i den regionen de tilhører.

§ 7 Regionrådsmøtet

1. Regionrådsmøtet er åpent for SNLAs støttemedlemmerstøttemedlemmer, som kan bruke sin stemmerett og være med å påvirke organisasjonens arbeid.

2. Regionrådsmøtet skal behandle:

a) SNLAs årsrapport og regionaktivitet – til informasjon
b) Valg av

i. Regionrådsleder, nestleder og regionrådsmedlemmer. Bare støttemedlemmerstøttemedlemmer av SNLA er valgbare. Alle velges for 2 år og kan gjenvelges. Rådsleder og nestleder skal ikke være på valg samtidig. Der hvor det er praktisk eller ønskelig kan det innvelges en representant bosatt i en annen region.

ii. Valgkomité bestående av 3 medlemmer hvorav ett medlem samtidig kan sitte i region-rådet. Regionrådslederen kan ikke sitte i valgkomiteen. Medlemmene velges for 3 år om gangen, dog slik at ett medlem trer ut hvert år. Leder blir personlig valgt av regionrådsmøtet for ett år om gangen, men følger ellers sin opprinnelige valgperiode i valgkomitéen.

iii.Inntil 5 representanter til SNLAs rådsmøte. I tillegg møter regionrådsleder som regionens sjette representant. Dersom regionrådslederen er medlem av styret i SNLA møter nestleder. Det velges i tillegg 2 vararepresentanter. Representantene må ha vært støttemedlem av SNLA i min. 1 år

c) Innkomne forslag.

§ 8 Regionrådsmøtets saksbehandling. Representasjon

1. Regionrådsmøtet avholdes innen utgangen av april. Forslag om saker som ønskes behandlet på regionrådsmøtet må være innkommet til regionrådet senest 3 uker før regionrådsmøtet.

2. Forslag på kandidater ved valg jfr § 7, 2, b, må være innkommet til regional valgkomité innen 3
Side 3 av 3 uker før regionrådsmøtet skal avholdes. Det kan ikke fremmes forslag på nye kandidater til regionråd og valgkomité i regionrådsmøtet (”benkeforslag”). Men samtlige kandidater som er foreslått innen fristen og med det presentert av valgkomiteen, kan foreslås av støttemedlemmerstøttemedlemmer i regionrådsmøtet, selv om de ikke er foreslått av valgkomiteen.

3. Hvis et sittende medlem av valgkomiteen blir foreslått til rådsverv og valgt av regionrådsmøtet og hvis det på denne måten ville bli 2 medlemmer av valgkomiteen i regionrådet, er det anledning til å komme med benkeforslag på regionrådsmøtet til nytt medlem av valgkomiteen jfr. § 7, 2, b, ii

4. Møte-, tale- og stemmerett på regionrådsmøtet har de støttemedlemmerstøttemedlemmer i SNLA som har betalt kontingentkontingent og som møter selv på regionrådsmøtet. Det kan ikke stemmes ved fullmakt. Regionrådsmøtet ledes av regionrådsleder, hvis ingen annen velges i lederens sted.5.Administrasjonen har talerett, men ikke stemmerett på regionrådsmøtet.

§ 9 Valgkomiteens arbeid

Regional valgkomite skal gjennom sitt arbeid sørge for en best mulig tverrfaglig, kjønnsmessig og geografisk sammensetning av regionrådet, jfr Retningslinjer for regional valgkomite og gjeldende kompetanseprofil.

Administrasjonen er valgkomiteens sekretær.

§ 10 Endringer/opphør

Endringer i retningslinjene og opphør av regionene besluttes av SNLAs styre etter å ha innhentet uttalelse fra Rådsmøtet.

The post Retningslinjer for regionene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse appeared first on Norsk Luftambulanse.

Personvernerklæring

Når du kommuniserer med oss, bruker appene og nettsidene våre eller andre digitale tjenester, gir bidrag/støtte til Stiftelsen Norsk Luftambulanse eller er i kontakt med oss på andre måter, kan vi komme til å behandle personopplysninger om deg.

For at vi skal ivareta din rett til at vi ivaretar ditt personvern iht Lov om behandling av personopplysninger, vil vi gjerne informere deg om hvordan vi ivaretar dine rettigheter. Nedenfor finner du derfor informasjon om hvordan personopplysninger samles inn, hvorfor vi gjør dette og dine rettigheter knyttet til behandlingen av personopplysningene.

Behandlingsansvarlig for personopplysningene vi behandler i Stiftelsen Norsk Luftambulanse er Ole-Andreas Isdahl.

Kontaktinformasjonen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse er:

Adresse: Storgata 33 A, 0184 Oslo
Epost: info@norskluftambulanse.no
Telefon: 64 90 44 44 (hverdager: 09.00 – 15.00)
Org nr: 939 483 136

Dersom du har spørsmål om Stiftelsen Norsk Luftambulanse sin behandling av dine personopplysninger kan du kontakte Ole-Andreas Isdahl på e-post: Ole-Andreas.Isdahl@norskluftambulanse.no

Hvorfor samler vi inn personopplysninger og hva slags informasjon samler vi inn?

Vi samler inn og bruker primært personopplysninger for å holde oversikt over støttespillerne våre. Innenfor vårt medisinske forsknings- og utviklingsarbeid bruker vi av og til også data som omfattes av personopplysningsloven, men dette arbeidet er underlagt helt egne rutiner som ikke omfatter støttespillerne våre og som overvåkes av oss selv og NSD – Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste.

Vi samler inn personopplysninger til formål som angitt under:

• Innsamling og administrasjon av gaver og donasjoner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, f.eks.navn, adresse, e-postadresse, telefonnummer, beløp, kontoinformasjon. Behandlingen skjer på grunnlag av en støttespilleravtale med deg, eller mottatt gave.
  
• Lagring og bruk av personopplysninger for å skape engasjement, lojalitet og innsamling av nye midler til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. F.eks navn, adresse, e-postadresse, telefonnummer, alder, giver- og støttemedlemshistorikk.

All behandlingen er konfidensiell og skjer kun dersom vi har vurdert det nødvendig å lagre personopplysninger for å oppnå vårt viktigste formål om å redde liv. Hvis du ikke ønsker at dine personopplysninger skal benyttes til dette formålet, kan du kontakte oss så vil vi fjerne dine personopplysninger umiddelbart. Vi vil bestrebe oss på å gi deg mest mulig relevant informasjon ved å se på din giver- og støttemedlemshistorikk.

• Rekruttering til nye stillinger oss hos. CV, søknad, attester og referanser. Behandling av personopplysninger skjer på grunnlag av samtykke som du gir oss på forespørsel og ved å søke på stillingen. Ønsker du ikke det må du reservere deg fra dette i søknadsprosessen.
  
• Dersom du ikke reserverer deg fra «cookies» på nettsiden vår vil vi benytte dette for å samle anonymifisert og aggregert informasjon om bruken av nettsiden vår, og for å tilby persontilpassede annonser om Stiftelsen Norsk Luftambulanse sin virksomhet og giver- og støttemedlemstilbud. Du kan lese mer om hvilke cookies vi benytter, og hvordan reservere deg mot dette nederst på denne siden.

Vi rapporterer kun til norske myndigheter på bakgrunn av rettslige pålegg.

Utlevering av personopplysninger til andre

Vi gir ikke personopplysningene dine videre til andre med mindre det foreligger et lovlig grunnlag for slik utlevering. Eksempler på slikt grunnlag vil typisk være en avtale med deg eller et lovlig hjemmel som pålegger oss å gi ut informasjonen.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse bruker eget personell til å samle inn, lagre eller på annen måte behandle opplysninger om deg. Ved bruk av eksterne databehandlere styres dette av en egen databehandleravtale.

Hvor lenge lagrer vi data?

Vi lagrer dine personopplysninger sikkert hos oss så lenge det er nødvendig for utøvelsen av vårt formål.

Dette kan bety at vi lagrer data om deg inntil du selv ønsker å trekke ditt samtykke tilbake. Personopplysninger vi behandler for å oppfylle lovkrav fra myndighetene slettes når hjemmelsgrunnlaget bestemmer det. Dette gjelder for eksempel bokførings- og regnskapsreguleringer.

Hvilke rettigheter har du når vi behandler personopplysninger om deg?

Du har rett til å kreve innsyn, retting eller sletting av personopplysningene vi behandler om deg. Du har videre rett til å kreve begrenset behandling, rette innsigelse mot behandlingen og kreve rett til dataportabilitet. Du kan lese mer om innholdet i disse rettighetene på Datatilsynets nettside:  www.datatilsynet.no.  Retten til dataportabilitet trer i kraft 1. juli 2018 og vi vil ivareta denne retten fra 1. juli 2018.

For å ta i bruk dine rettigheter må du ta kontakt med Stiftelsen Norsk Luftambulanse på e-post eller telefon som gitt nederst på siden vår. Vi vil svare på din henvendelse til oss så fort som mulig.

Vi vil be deg om å bekrefte identiteten din eller å oppgi ytterligere informasjon før vi lar deg ta i bruk dine rettigheter overfor oss. Dette gjør vi for å være sikre på at vi kun gir tilgang til dine personopplysninger til deg – og ikke noen som gir seg ut for å være deg.

Du kan til enhver tid trekke tilbake ditt samtykke for behandling av personopplysninger hos oss. Den enkleste måten å gjøre dette på er å melde deg av via linken du finner i alle nyhetsbrev og annen informasjon vi sender ut, eller ved å ta kontakt med oss på e-post eller telefon som oppgitt under kontaktinformasjon.

Klager

Dersom du mener vår behandling av dine personopplysninger ikke stemmer med det vi har beskrevet eller at vi på andre måter bryter personvernlovgivningen, kan du når som helst ta kontakt med oss. Ønsker du kontakt med Datatilsynet finner du mer informasjon på www.datatilsynet.no.

Informasjonskapsler (cookies) og analyseverktøy

Stiftelsen Norsk Luftambulanse bruker ulike analyseverktøy og lagrer informasjonskapsler (cookies). Informasjonskapsler er små tekstfiler som våre nettsteder lagrer på din datamaskin, slik at vi kan gjenkjenne deg som bruker og gi deg tilpasset innhold og tjenester når du besøker nettstedene våre. Informasjonskapslene inneholder ikke personopplysninger.

Ved å besøke våre nettsteder samtykker du i at vi benytter informasjonskapsler/cookies, slik at vi kan gi deg en bedre brukeropplevelse.

Vi bruker følgende analyseverktøy og tredjepartsløsninger:

• Google Analytics benyttes for å forbedre, administrere og opprettholde kvaliteten på norskluftambulanse.no. Denne informasjonen lagres automatisk og forteller oss hvilke typer nettlesere, enheter og operativsystemer som benyttes på vårt nettsted, samt hvordan du kom inn på nettstedet, hvilke sider hos oss du benyttet, og hvor lenge du var inne på norskluftambulanse.no. Data fra Google Analytics brukes for å optimalisere nettstedet, basert på bruksmønster. Vi analyserer hvilke sider som er mest lest, og hvilken informasjon det søkes etter. Dataene benytter vi til å justere og tilpasse nettstedet fortløpende, slik at opplevelsen blir best mulig for våre brukere.
  
• Google Tag Manager benyttes til å organisere og styre script som kjører på våre nettsteder.

Vi bruker Facebook Conversion Tracking Pixel til å spore og forbedre våre markedsføringskampanjer på Facebook. Benyttes for å vise annonser for Stiftelsen Norsk Luftambulanse i Facebooks ulike applikasjoner og løsninger, samt Facebooks audience network. Pixelet gir oss muligheten for å treffe nettbrukere som har besøkt norskluftambulanse.no. Dette er anonymt og informasjonskapslene kan ikke spores tilbake til enkeltpersoner. Disse informasjonskapslene inneholder ikke personopplysninger (navn, telefonnummer, e-post- eller postadresse), de baserer seg utelukkende på IP-adresse. Les mer om annonser på Facebook og hvordan du selv kan justere dine personlige innstillinger på Facebook.

Slette informasjonskapsler/cookies:

Dersom du ønsker å fjerne allerede lagrede informasjonskapsler kan du gjøre dette via nettleseren din. Klikk/trykk på menyen og se etter valget for å tømme eller slette logg, nettsteddata og/eller informasjonskapsler. Hvis du ikke klarer å finne frem kan du benytte brukerstøtten eller hjelp-funksjonen for din nettleser og søke etter ”cookies”. Du kan også reservere deg mot informasjonskapsler hos Google og AdForm på deres respektive nettsteder. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at reservasjon mot informasjonskapsler vil medføre at mange nettsteder ikke vil fungere optimalt. Dette inkluderer norskluftambulanse.no.

Bruk og videreformidling av personopplysninger

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er forpliktet til å behandle personopplysninger på en forsvarlig måte, i samsvar med lov om behandling av personopplysninger.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse kan bruke dine personopplysninger for å kommunisere med deg om ditt støttespillerforhold eller din bruk av våre tilbud og tjenester. Stiftelsen Norsk Luftambulanse forplikter seg til ikke å videreformidle personlige opplysninger til andre enn våre interne avdelinger, samt enkelte samarbeidspartnere i forbindelse med kampanjer. I slike tilfeller vil det foreligge en databehandleravtale med våre samarbeidspartnere.

Sikkerhet

Stiftelsen Norsk Luftambulanse tar behandlingen og forvaltning av dine personopplysninger på alvor. All utveksling av personopplysninger sendes kryptert med såkalt SSL. Utveksling av kredittkortinformasjon ved nettbetaling eller enkeltgaver håndteres av våre leverandører av betalingsløsninger; Nets, DIBS 

Appen Hjelp 113 har i tillegg sin egen personvernerklæring:

Personvernregler for Hjelp 113 på iOS
Personvernregler for Hjelp 113 på Android
Oslo, 07.12.18

The post Personvernerklæring appeared first on Norsk Luftambulanse.

40 sekunder mellom liv og død

Alarmen går. En ung gutt ligger hardt skadd, og han blør. Mye.

Publisert: 02.11.2021 – Sist oppdatert: 04.11.2021

Helikopterpilot Geir Arne Mathiesen må holde hodet kaldt. For ham og resten av teamet er stress en av mange fiender. Over sambandet kommer en kort melding om hvordan situasjonen på ulykkesstedet er – nå gjelder det å finne ut nøyaktig hvor de skal, og hva de må ha med seg.

I løpet av få minutter er Geir Arne og kollegaene i lufta, det er iskaldt ute og bekmørkt, og de må stole blindt på GPS-en. Underveis får de løpende meldinger fra AMK. Målet er å planlegge den medisinske behandlingen så nøyaktig som mulig.

– Det blir raskt klart for oss at ulykken gutten har vært utsatt for, er alvorlig. Over sambandet hører vi at tiden er avgjørende, forteller han.

Det er snakk om minutter. Geir Arne kjenner det på seg, denne gangen er det ikke sikkert de rekker det.

Hva gjør du når en du er glad i er i livsfare?

Det krever mye trening å vite hvordan du skal reagere i en krisesituasjon. Ifølge Geir Arne er det mange som mister fatningen når det gjelder som mest. Han anbefaler derfor alle å laste ned Hjelp 113-appen.

– Den gir deg direktekontakt med AMK som hjelper deg å håndtere det som skjer. Ved behov kan de også aktivere kamerafunksjon på mobilen din og filme situasjonen slik at du får bedre hjelp og veiledning, forklarer han.

Og kanskje aller viktigst – appen forteller redningssentralen nøyaktig hvor du er.

– Å huske adresser eller forsøke å forklare hvor du befinner deg, for eksempel på fjellet eller hytta, er for mange umulig mens krisen pågår. Appen leverer nøyaktige koordinater og sparer oss mye tid. Den gir deg også oversikt over hjertestartere i området.

Håpet blekner

Personen som fant den unge, hardt skadde gutten, har gjort akkurat det Geir Arne anbefaler. Han har varslet 113, og nå står teamet fra Norsk Luftambulanse Helikopter på stedet. Med seg har de flere poser blod og medisinsk utstyr.

– Etter at vi har gitt akuttbehandling og blodoverføring, får vi ham inn i helikopteret.

Legen på teamet jobber på spreng for å holde gutten i live, mens Geir Arne har ansvaret for å få dem raskt og trygt frem.

– Vi er bare 40 sekunder fra Ullevål når vi er i ferd med å miste ham, forteller han.

På taket på sykehuset får gutten enda en haste-blodoverføring før han blir fraktet videre til akuttmottaket. Alt Geir Arne og kollegaene kan gjøre nå er å håpe at de har gjort nok.

Gutten overlever

– Det er nesten ikke til å tro, men det har gått kjempebra med ham. Vi nådde frem akkurat i tide. Hadde vi brukt noen sekunder til, ville vi ikke klart det, forteller Geir Arne.

Utrykningen gjorde sterkt inntrykk på den erfarne luftambulanse-piloten, og i ettertid har han tenkt mange ganger på hvordan de kunne spart mer tid. Han og teamet jobber utrettelig med å perfeksjonere rutiner og ved å øve på scenarioer, igjen og igjen.

– Vi kan trene så mye vi vil, men varslingen får vi ikke gjort noe med. Hvis du er i en situasjon der du er redd for at liv eller helse er i fare, må du kontakte 113 med en gang. Å laste ned 113-appen kan være avgjørende for at vi får gjort jobben vår på best mulig måte, avslutter han.

The post 40 sekunder mellom liv og død appeared first on Norsk Luftambulanse.

Ser hva som skjer

Flere 113-sentraler og legevakter har begynt å bruke video i samtaler med pasientene. Snart blir løsningen landsdekkende.

Tekst: Hanna Norberg 
Foto: Marie von Krogh

Du vet den turen til legevakten, midt på natta, med det lille barnet i baksetet, det lille barnet som plutselig har fått noe som ser ut som vannkopper, men du er ikke helt sikker og vil gjerne at noen skal se på det? Du er bekymret for barnet ditt, selvfølgelig, så du ringer til legevakten. Forteller dem om prikkene, og de sier: «Kom innom, så kan vi se på det, for sikkerhets skyld». Dere kjører til legevakten, venter på deres tur. Det tar sin tid, det syke barnet er trøtt, det gråter. Men det er jo best at noen ser på de prikkene.

Eller den gangen ankelen din ble så veldig hoven, så veldig fort. Det er helg og du ringer legevakten. Prøver å forklare. «Den er ganske hoven», sier du. «Ganske hoven», gjentar de. Men hvor hovent er «ganske hoven»? Vanskelig å si. «Kom, så kan vi se på ankelen din, for sikkerhets skyld», sier legevakten.

Eller den gangen dere var på fjellet og det skjedde et uhell. En venn falt og slo bakhodet, det blødde, det ble et ganske stygt kutt. Burde det bli sydd? Det er langt å kjøre til nærmeste legevakt. Må dere dra for å få noen til å se på det?

Haster det?

Alle disse eksemplene er hentet fra Monica Sundes hverdag. Monica jobber som sykepleier og operatør ved legevakten i Sandnes. Hun har mange nattevakter, og får stadig inn samtaler fra bekymrede pårørende og pasienter. «Bør vi ta en tur til legevakten?»

Frem til i fjor sommer måtte operatørene på landets 113-sentraler og legevakter vurdere behovet for helsehjelp kun på bakgrunn av innringerens beskrivelse av sykdommen eller skaden. Nylig har Monica og kollegene fått et nytt og verdifullt verktøy: Nå kan de se pasienten via innringerens mobilkamera. Dermed bruker de ikke lenger kun ørene for å vurdere behovet for helsehjelp. Nå har de også fått øyne.

Viktig verktøy

Både Monica Sunde og kollegene ved legevakten i Sandnes benytter seg flittig av den nye muligheten for å bruke video i samtalene med innringerne.
– Jeg bruker videoløsningen på hver eneste vakt, forteller Monica.

Legevaktoperatøren er full av lovord om den nye løsningen. Hun synes alltid det er kjedelig å måtte be folk komme på legevakten for en sjekk, særlig midt på natten og særlig når det gjelder barn. Å kunne se pasientene erstatter ikke en medisinsk sjekk, men det er et viktig verktøy for å vurdere hvor mye det haster.

– Det er veldig nyttig å kunne vurdere pasienten med egne øyne. I en del tilfeller fører det til at vi kan sette opp en time på morgenen, i stedet for at pasienten må oppsøke legevakten på natten, forteller Monica.

Sunde forteller at det også er positivt at pasienter med nedsatt immunforsvar slipper å oppsøke legevakten dersom det ikke er nødvendig. Slik slipper de å utsette seg for unødvendig risiko for å bli smittet av covid-19 og andre sykdommer.

Vant til å se pasienten

Den nye videoløsningen er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, i tett samarbeid med 113-sentralene og helsemyndighetene. Samarbeidet er en del av den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv».

Videoløsningen fungerer slik at du som innringer blir bedt om å samtykke til at operatøren på 113-sentralen kan kontrollere videokameraet ditt på mobilen. Deretter får du en SMS der du godkjenner at kameraet kan brukes. Operatøren kan da se alt som foregår på stedet.

Gudrun Riska Thorsen er sjef ved legevakten i Sandnes. Også hun har svært gode erfaringer med det nye videoverktøyet:

– Når folk ringer til oss, må vi ta en vurdering av situasjonen kun basert på det vi hører. En sykepleier er vant til å bruke øynene også. Vi er vant til å se pasienten. Derfor er det så fint at vi kan bruke video i samtalene. Det er et godt verktøy for å kunne avklare situasjonen.

Legevakten i Sandnes har også i noen tilfeller oppdaget at pasienten er sykere enn det de fikk inntrykk av i samtalen før kameraet ble skrudd på.

Blir landsdekkende

For Monica Sunde er det vel så viktig å avverge noen av «for sikkerhets skyld»-turene. I alle de tre eksemplene i starten av denne saken brukte hun videofunksjonen, slik at hun kunne se barnet med prikkene, den hovne ankelen og det blødende kuttet.

I alle tilfellene kunne turen til legen vente noen timer. Uten å ha sett på skadene via skjermen hadde ikke Monica Sunde våget å utsette pasientenes legesjekk.

Legevaktsentralen i Sandnes utenfor Stavanger var blant de første som fikk teste ut den nye videoløsningen i helsetjenesten. Totalt er det nå elleve legevakter og åtte 113-sentraler som tester ut den nye løsningen. Snart vil den bli tilgjengelig for alle landets 113- og legevaktsentralen. Den er også tilgjengelig via «Hjelp 113»-appen.

The post Ser hva som skjer appeared first on Norsk Luftambulanse.